Vestens læregutt

Mens tsjetsjenske opprørere kjemper for å gjøre Dagestan til islamsk republikk og «russerfri sone», skjeller tsar Boris ut sine offiserer for å være udugelige - og blir selv av utenlandske etterforskere knyttet stadig tettere til hel- og halvkriminelle miljøer i sitt eget land. Og om tre måneder er det valg i landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvis ikke presidenten benytter krigen som påskudd til å erklære unntakstilstand. Frykten for at det skal skje, er stigende, for valgenes egentlige tema er presidentens ettermæle og ære. Hvis Jeltsin-vennene taper, kan det føre til etterforskning av Jeltsin-klanen. Det tåler den ikke.

  • Uavhengig av om valget arrangeres, er det betenkelig nok at det er slike overlegninger som preger opptakten til det som skulle ha befestet Russlands demokrati. Dagens Russland er et samfunn med like skarpe klasseskiller som før revolusjonen, langt mindre grad av rettssikkerhet, og styres av en liten klikk under navn av «Jeltsins familie».
  • Korrupsjon, mangel på rettsstat og fraværet av demokratiske institusjoner hører den russiske tradisjonen til. Likevel står vi ikke bare overfor spøkelser fra Russlands egen historie eller arven etter Sovjetunionen. Vi står overfor resultatene av Vestens såkalte hjelp til landet.
  • Vesten har støttet mange «familier», skriver Christian Schmidt-Häuer i siste nummer av Die Zeit, så som Marcos-familien og Suharto-familien - hvis de bare dannet bolverk mot kommunismen. I Vestens slagordmessige forsvar for å støtte Boris Jeltsin har man også manet fram kommunistspøkelset - noe som jo har en viss grad av rimelighet for Russlands vedkommende. Men dermed har man samtidig hindret at landet i alle fall kunne begynne å famle seg fram på sin egen vei mot demokrati og et åpent samfunn.
  • Presidentvalget i 1996 danner en viktig milepæl. Da sendte Clinton-administrasjonen valgkampeksperter til Kreml. De rådet Jeltsins eget team, som ble ledet av hans nå så beryktede datter Tatjana, til å peke ut én motstander, nemlig kommunistleder Sjuganov, og til å unngå å diskutere med ham i offentligheten. Jeltsin ville være sjanseløs. Presidenten og hans talsmenn overså følgelig de andre kandidatene, snakket bare om kommunistene, og gjorde for øvrig valget til et show. Resultatet ble at mediene i Russland og Vesten framstilte det som et valg mellom Sovjetunionen og et nytt Russland der presidenten danset for åpen scene.
  • Vestens «hjelp» til Russland har alt vesentlig tjent Vesten selv, og ikke hjulpet Russland til å bli selvhjulpet. Billige varer fra Vesten la Russlands egen industri brakk, mens russiske politikere som ville ha restriksjoner på import, ble stemplet som kommunister. Brorparten av de midlene som Vesten har bevilget Russland i hjelp, ble i en viss forstand vasket i Russland: De kom øyeblikkelig tilbake, i form av avdrag på Sovjetunionens lån.
  • At kravene fra Vesten har dreid seg om markedsøkonomi, uten hensyn til manglende rettsregler, har bidratt til at den russiske kapitalismen er blitt et forbryterforetak. Men i motsetning til handelsregler kan ikke bærende institusjoner og et samfunnsmessig rettsfundament pådyttes utenfra. Det er noe bare nasjonen selv kan utvikle.
  • Hvis presidenten og hans håndgangne menn og kvinner systematisk har stjålet av statskassa og av midler fra Vesten for å berike seg selv, er Russland fjernere fra en stabil rettstilstand nå enn da Jeltsin overtok etter Gorbatsjov. Ikke desto mindre kan Vesten bare gjøre vondt verre ved på ny å blande seg inn i en valgkamp, eller igjen stille krav som i siste instans tjener Vesten.
  • Lyspunktet er at det faktisk foregår en internasjonal etterforskning - og at pressen i landet ennå ikke er helt bundet opp av finansinteresser. I neste periode av russiske reformer - for landet kan gjøre alt unntatt å fortsette slik som nå - har Vesten to hovedoppgaver hvis man virkelig vil hjelpe Russland: Å ettergi Sovjetunionens gjeld, og å stimulere til samarbeid mellom de sivile samfunn i Vesten og Russland, noe som også kan styrke pressens frihet. Men det trosser Vestens tradisjoner for misjon og imperialisme. En full borgerkrig i Russland vil imidlertid kunne legge langt mer enn vestlige tradisjoner og kortsiktige interesser i grus.