Veteranene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg traff Geir forleden. Han hadde ei lue trukket langt ned i ansiktet og en tykk jakke selv om sommervarmen hadde kommet til Trøndelag for lenge siden. Det luktet alkohol av ham. Vi var sammen i kontingent 9 i Sør-Libanon. Det hadde gått galt for Geir etter hjemkomst. For mye alkohol, for mye festing og sikkert en masse andre ting gjorde at kjæresten forlot ham. Men han fikk et barn. En gutt som nå var 27 år gammel. Han viste meg et bilde av en smilende gutt på en 17. mai. Revisor, sa han med stolt stemme. Kaffen vi tok sammen utenfor Mix-kiosken varmet hendene hans. Husker du, begynte han og jeg måtte stoppe ham. Jeg husket så altfor godt. Det er mange av oss, var det siste han sa, da jeg forlot ham. Den setningen fulgte meg resten av dagen. Uansett hva forsvarsministeren vår sier, skapes det nye krigsveteraner hver eneste dag i Norge. Vi fra UNIFIL i Libanon, Golfen, Somalia og Kfor på Balkan er gammelt nytt. Akkurat som gutta på skauen, konvoiveteranene, de som deltok i Koreakrigen og alle andre kriger Norge har deltatt i. Fremtidens veteraner, gutter og jenter i Isaf, er daglig i kamp i Afghanistan. Vi leser små artikler om Talibans tap, mens vi teppebombes av strategiske debattinnlegg og kronikker fra Forsvarsministerens kontor. Som om de bryr seg. Om noen år står nye veteraner og varmer seg med en kopp kaffe på et gatehjørne.