VG på villspor

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Verdens Gang har den siste tida kjørt en voldsom kampanje mot politikere som blander seg opp i asylsaker. Ved å beskrive enkeltsaker som er omgjort etter inngripen fra statsråder eller andre toppolitikere, har avisa hevdet at det ikke er likhet for loven. Også to av de fremste byråkratene på dette feltet, Arild Kjerschow og Terje Sjeggestad, klager over det de kaller utidig politisk press. Carl I. Hagen står selvsagt parat til å høste den politiske gevinsten. Han får langt på vei støtte fra Høyres Inge Lønning og Arbeiderpartiets Kjell Engebretsen.
  • Stortingets kontrollkomité skal nå drøfte denne saken etter at regjeringen fredag svarte på de spørsmålene komiteen hadde stilt. Utfallet er uvisst. Men dette dreier seg om viktigere ting enn behandlingen av noen få asylsøknader. Dette dreier seg om forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse, og vi er forbauset over at så mange synes å lukke øynene for dette prinsippet. Før vi fikk dagens ordning med Utlendingsnemnda, var Justisdepartementet ankeinstans for slike saker. Det var derfor verken ulovlig eller uventet at den politiske ledelsen omgjorde avgjørelser fra UDI eller eget byråkrati. Det er faktisk en del av vårt politiske system. Kritikken mot å omgjøre disse ankesakene må bero på den misforståelsen at byråkratiet er ufeilbarlig. At byråkratene selv står for et slik syn, får så være. Verre er det at landets største avis med tradisjoner fra kampen mot embetsmannsstaten, åpenbart bekjenner seg til det.
  • Vi kan heller ikke skjønne at det er kritikkverdig at politikere engasjerer seg i enkeltsaker som behandles i forvaltningen. Det kan selvsagt hevdes at det er tilfeldig hvilke asylsøkere som oppnår politikernes gunst. Det gjelder også på andre saksfelt. Men det kan umulig bety at politikerne dermed skal overlate alt til byråkratene. Da ville en viktig sikkerhetsventil i vårt demokrati forsvinne.
  • Det er også grunn til å minne om at den første Bondevik-regjeringen hadde som erklært mål å føre en mer liberal innvandringspolitikk enn sin forgjenger, der særlig justisminister Grete Faremo ofte ble kritisert for sin strenge linje. Da burde det ikke overraske noen at regjeringen fulgte opp dette i praktisk politikk.