Vi – det brutale flertallet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Regjeringspartienes regnskap over hva de har fått gjort i løpet av den siste fireårsperioden er et imponerende dokument. Ikke minst dets tykkelse. Rapporten er på 419 trykte sider. Men også innholdet. På område etter område redegjør regjeringen for hva den har gjennomført. Det måles mot Soria Moria-erklæringen som var regjeringens måldokument da den startet sitt arbeid. Og selv om det er vanskelig å si eksakt hvor mye man har oppnådd, ville en lærer gi en fem-er i karakter for måloppnåelse.

Men hva hjelper det når hele opposisjonen og halve folket gir selve erklæringen en lavere karakter? Selv om eventyret heter Soria Moria, er både erklæringen og regnskapet nøkterne tekster. Det var ikke himmelstormere som inviterte pressen til jordbær i går på åstedet hvor erklæringen ble til for fire år siden. Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete er alle pragmatikere og forhandlere som behersker det muliges kunst. De får ingen fem-er eller seks-er blant velgere som ønsker seg visjoner og en høyere himmel over det hele. De får kanskje ikke engang flertall blant velgerne. Selv om de rødgrønne har levert prydelig og jevnt og slik sett bidratt til forbedringer som betyr noe for mange mennesker, er utfallet av valget høyst usikkert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det merkelige med politikken er at flertallet av velgerne er et nesten umettelig dyr. Et brutalt, umettelig dyr, som hele tida skifter ham og fasong. Partier som brenner for svake minoritetsgrupper, får ikke kreditt for det av flertallet, selv om det vitner om solidaritet, rettferdighetssans og menneskelig godhet. I beste fall får de sympati av de berørte, som er i mindretall, og av noen dannede altruister. Når vi bryter politikken ned på konkrete saker, er politikerne svært ofte på kollisjonskurs med et flertall i folket. Det er derfor de må inngå brede forlik og binde hverandre på hender og føtter slik at de lettere kan forsvare seg mot flertallsdyret.

Når Liv Signe Navarsete er stolt og glad over å ha overoppfylt målsettingene på samferdselsområdet, i kommuneøkonomien og i landbruket, har hun grunn til det ettersom partiet bare har 6,5 prosent av stemmene. Men det er ikke noe flertall i befolkningen som takker henne for at rådmenn, ordførere og bønder har fått litt mer å rutte med og at noen veier og jernbanestrekninger er fullført.

Når Jens Stoltenberg er stolt over å ha halvert arbeidsledigheten, tenker ikke de om lag 2,5 millioner sysselsatte noe særlig over det.

Når Kristin Halvorsen er stolt over regjeringens innsats for å bekjempe fattigdom, gir ikke det særlig gevinst hos det velfødde flertallet som er fjernt fra fattigdommen. Dessuten har hun lovet å «avskaffe» den, har hun ikke? Selv når hun kan vise til at det er blitt plass til 40-50 000 flere barn i barnehager og at målet om full dekning så å si er oppfylt, gjelder jo dette også bare et mindretall. Og mindretallet tar ofte slike offentlige tilbud for gitt. Kommentatorene gjesper over at politikken blir redusert til et spørsmål om barnehageplasser, mens flertallet er likegyldig.

Slik er det på område etter område. Gir det politisk gevinst at Knut Storberget tilnærmet har fjernet soningskøene? Gir det politisk gevinst at Jonas Gahr Støre er en racer i nordområdene, når det samtidig er strid om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen? Gir det gevinst hos det store flertall å ha verdens mest ambisiøse klimamålsettinger? Bredbånd til alle, er ikke det bare rett og rimelig? God rusomsorg? Velgermagnet? Større satsing på forskning enn foregående regjeringer? Gir det uttelling? Gapet mellom forventninger og realiteter er én grunn til at måloppnåelse ikke virker. Målene skulle vært satt høyere, og de skulle vært nådd 100 prosent. Forbedringer i psykiatrien? For det første diskuteres det om det er en realitet. For det andre angår det et lite mindretall.

Journalister lever på mange måter under et flertallstyranni. Vi spør oss: Hvor mange angår det, og hvor mye engasjerer det? En god sak skal engasjere sterkt og angå mange. Da har vi en sak, som vi sier. Mindre grupper som trenger oppmerksomhet lider selvsagt av dette, med mindre deres skjebne er så hårreisende og tåredryppende at vi kan forvente at det vekker medfølelse og indignasjon hos et stort antall lesere. Men flertallet vil helst slippe å lese om nøden. .

Fremskrittspartiet, som best har tilpasset seg medienes tenkning, er følgelig det partiet som er seg mest bevisst flertallstenkningen. Det har en enestående evne til å sanse hvor flertallet ligger og gi uttrykk for deres syn. Frp er alltid på det tause flertallets side.

Det er partiets konsept og dets kode. Forargelsen over lettkledde homofile i parademarsj er det siste av svært mange eksempler. Men flertallets forargelse bringer neppe verden framover.