«Vi bare gråt. Alt var kaos.»

- Se på den lille dokka der. Du skjønner, hun elsket å showe, helt fra hun var liten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Anne Rukan (42) sitter i sofaen i hybelleiligheten i søsterens hus i Oslo. I hånda holder hun et barnebilde av datteren i ballettkjole. Moren viser fram fotografier: Dereka danser. Sammen med lillesøster. Med bestevenninnene. Noen tullebilder. Flest smilebilder.

- Jeg får ikke nok av henne. Jeg ser på bildene hver dag. Jeg ser på video. Ofte må jeg bare sitte her og se.

En skolestil. Årboka. Favorittdiktet. Mange av bildene har venninnene kommet med. Morens bilder ligger fortsatt innelåst i huset der familien bodde i Skoleveien 22.

- Det neste nå blir å få tingene hennes. Jeg gruer meg, og gleder meg.

Voldsom kamp

Natt til lørdag 15. mars ble 16 år gamle Dereka Maria Rukan Mikula drept i sitt eget hjem i Son. Trolig hadde hun sovnet på sofaen, foran tv-en, da hun ble angrepet. Hun døde av gjentatte, voldsomme slag i hodet. Åstedet bar preg av en voldsom kamp. Den drapsdømte er en 20-åring fra Son, en god bekjent av Dereka, en gutt som ganske ofte sendte henne sms-er og spurte hvor det var ungdomsfester.

Tobarnsmoren Anne Rukan har mistet eldstedatteren. For første gang stiller hun opp i et intervju.

- Da jeg fikk se henne død, fikk jeg ikke holde rundt henne. Det er også en sorg. Da vi kom inn, så vi straks at hun så sint ut. Veldig sint. Og det er en trøst at hun trolig ikke led så lenge.

Anne Rukan bærer verdens største sorg. Hun snakker rolig. Tenker seg om.

- Jeg får henne aldri tilbake. Vi var så nære, så avhengige av hverandre, vi tre, Dereka, lillesøster og jeg. Å miste henne er som å miste en del av seg selv.

Dereka er født i USA. Anne Rukan dro som au pair som 18-åring, og fikk sjansen til å prøve seg som modell. Så møtte hun Donald Mikula, en ung mann med greske aner. Snart kom Dereka, gulljenta. Og da Dereka var to, danset hun ballett.

- Jeg var så stolt, veldig, veldig stolt.

Da Dereka var ni, flyttet moren og døtrene til Norge, til Son der Anne er oppvokst. Foreldrene skilte seg.

Som 12-åring begynte Dereka å danse på Brevik danseverksted. Tre dansekurs i uka. Breakdans, stepping, showdance, alt mulig. Da hun var 13, ble hun instruktør.

Vi sitter på kjøkkenet til den yngre søsteren til Anne Rukan, Elisabeth. Søstrene har alltid vært nære. Anne beskriver en superaktiv, sprudlende, varm og viljesterk datter.

Elisabeth: - Hun var så åpen, så direkte.

Anne: - Hvis hun følte seg urettferdig behandlet, kunne hun bli veldig sint. Jeg husker fra sjuende klasse. Dereka ble sint over noe læreren sa. Da tok hun sekken sin og gikk.

Elisabeth: - Dere to hadde et fantastisk vennskap. Det er sjelden noen har så tette bånd.

Anne: - Hun fortalte meg alt, nesten alt. Første gang hun drakk, hva hun følte. Hun kom ofte og satte seg på fanget mitt, og ga meg en klem, selv om hun hadde venner på besøk.

Alene hjemme

Anne jobbet som hjelpepleier i Moss kommune.

- Hvis Dereka var alene hjemme, ringte jeg ofte. Jeg visste alltid hvor hun var. Og jeg hadde aldri noen grunn til ikke å stole på henne.

Helga midt i mars skulle familien til Hemsedal. Moren reiste med lillesøster og kusinen, søsterens datter.

- Jeg ønsket at Dereka skulle være med. Men hun ville ikke. Hun sa til meg: «Du har jo ingen grunn til ikke å stole på meg, mamma!» Jeg svarte: «Nei, jeg har ikke det.»

Anne snakket med Dereka fredag kveld, klokka halv tolv. Dereka var blid og fornøyd. Hun sa: «Jeg er glad i deg, mamma!»

Anne Rukan fikk en telefon. Faren hennes, Derekas bestefar som bor i Spania, hadde hatt et hjerneslag.

Litt seinere fikk hun en ny telefon.

Selvfølge

De første tre-fire ukene etter drapet husker hun nesten ikke. Bare glimt.

- Vi bare gråt, alt var kaos. Huset var fullt av folk, vi glemte å spise. Elisabeth og jeg lå i senga og holdt rundt hverandre hver natt.

Venner trådte til. De passet barna, de kom med mat på døra.

Anne snakker gjerne om graven. Graven er så fin, det er viktig. På gravstøtten sitter en vakker skulptur, en dansende Dereka. Pengene til skulpturen har ungdommene i Son samlet inn.

Vennene har kommet hele tida. Og de kommer fortsatt, for å snakke, gråte og se på Dereka på video.

- Jeg har alltid tatt henne som en selvfølge i livet mitt. Og jeg tenker på ting vi ikke fikk gjort.

Et null

Rettssaken i Ytre Follo tingrett startet mandag 3. november. Med klar stemme vitnet Anne Rukan. Den tiltalte satt tre meter unna.

- Jeg ville ikke utsette meg selv for å se ham. Men så følte jeg likevel at jeg måtte bidra.

- Hvorfor ville du se tiltalte?

- Jeg visste jo hvem han var. Og jeg klarte å sitte og se på ham i retten. Men han så meg aldri inn i øynene.

20-åringen ble forrige torsdag dømt for drap under særdeles skjerpende omstendigheter. Men ikke dømt for voldtekt. Dommen var noe uventet 13 år.

- Etter min mening fortjener han livstid. Det han har gjort mot Dereka, kommer jeg aldri til å tilgi. Han har ødelagt livet vårt. Mitt liv og livet til Derekas lillesøster. Men han er ute av fengsel før han er 30.

- Da dommen var lest opp, ropte din eksmann: «Du er et dyr! Dette skal du få betale for!» Hvordan reagerte du på det?

- Jeg synes det er helt flott at Donald sa det han følte, sier Anne Rukan uten å nøle.

- Jeg håper Don kan vinne fram med søksmål i USA.

- Hvordan ser du i dag på 20-åringen som er dømt for drapet?

- Han er ingenting. For meg er han ingenting. Han er et null.

Bebreider

20-åringen nekter skyld, og anket dommen uten et sekunds betenkningstid.

- Etter neste runde i retten får han kanskje strengere straff. Det er masse som ikke er kommet fram i denne saken.

Anne Rukan sier at hun hadde ønsket tettere samarbeid med aktor i saken, statsadvokaten.

- Drapsmannen har forsvarer, jeg har bare en bistandsadvokat for erstatning.

Anne Rukan og moren til den drapsdømte befant seg i samme rom i flere dager under rettssaken.

- Jeg så at hun satt der, men valgte å ikke se på henne.

- Hva tenker du om henne?

- Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg bebreider henne for at hun ikke har gjort noe, hun som kjenner ham.

Bar bakke

Anne Rukan sier hun forsøker å være mor for Derekas lillesøster, så langt hun makter.

Hun står på bar bakke. Uten bolig, uten jobb. Hun ønsker et eget sted å bo. Ikke i Son, men i Vestby kanskje.

- Et eget rom til yngstedatteren. Og et rom for Dereka, der venner kan komme.

Hun er bekymret for lillesøster.

- Hun har hatt det så vondt, hun har savnet tingene sine og rommet sitt. På skolen i Son var de andre elevene snille. Men halvbroren til drapsmannen gikk på samme skole. Det ble for tøft.

For å kjøre datteren til skolen, måtte Anne nesten kjøre forbi gamlehuset. Nå har lillesøster bytte til en Oslo-skole. Anne sier at datteren hadde trengt mer hjelp i tida etter drapet . Et bedre støtteapparat. Psykologhjelp.

- Hun sliter veldig. Oppe i all sorgen klarer jeg ikke å være hundre prosent mor. Men jeg kjemper, og på en måte føler jeg at Dereka hjelper meg til å kjempe videre.

I SORG: Anne Rukan.
<!--/BTEK1--><!--BTEK2--> MIDTPUNKTET: Anne Rukan har mange, mange bilder av Dereka sammen med vennene fra Son. På de fleste smiler Dereka (her nr. to fra venstre), og en eller flere venninner holder rundt den utadvendte og populære Dereka.
STOLTE PÅ DATTEREN: - Hvis Dereka var alene hjemme, ringte jeg ofte. Jeg visste alltid hvor hun var. Og jeg hadde aldri noen grunn til ikke å stole på henne, forteller moren. <!--/BTEK4-->
GODE MINNER: - Jeg må se på henne. Jeg ser på bilder hver dag. Jeg får ikke nok. Kanskje er det en form for terapi, sier Anne Rukan (42). 15. mars ble datteren drept i sitt eget hjem. <!--/BTEK3--><!--BTEK4-->
<!--/BTEK0--><!--BTEK1--> BESTEVENNER: Dereka og mamma Anne Rukan i kosekroken. - Hun var alltid så åpen og så engasjert, og ikke redd for å gi mamma'n sin en klem.
BALLERINA: Dereka var bare to år da hun begynte å danse ballett i USA. På bildet er hun tre. Hun elsket å danse og ville bli proff danser.