Da misjonær-foreldrene forlot Jarle på internatet i Kenya, var han bare seks år.

Han vet ikke hva som skjedde. Men frykter svaret.

I dag er årene på internatet et sort hull.

-Vi ble ofret for kallet

Publisert
Sist oppdatert

Kenya, 1980: Hun husker hvordan han løp. Den lyshåra lillebroren hennes Jarle, som hun elsket. Han løp etter Land Roveren, mens han hylgråt.

I bilen som forsvant lenger og lenger bort, kunne de se bakhodene til foreldrene. Det var tidlig morgen ved internatet i Nairobi. Storesøster Anne Marit hadde bodd der et år allerede. Nå var Jarle seks år og skulle også bo på internatet. Men han nektet. Jarle sprang og sprang. Så skjønte han det. Han klarte ikke å nå dem. Den lille gutten la seg ned på bakken.

Anne Marit husker hvordan den røde jorda fra bakken var gnidd utover ansiktet til broren. Stripene fra tårene.

Fortsatt blir begge blanke i blikket når hun gjenforteller det.

- Jeg hadde jo lært at jeg ikke skulle grine når de dro. Men jeg syntes så utrolig synd på ham, sier Anne Marit Naustvik (54).

SÅRT: Fortsatt gjør det vondt for Anne Marit å tenke på lillebroren da han ble etterlatt på internatet. Foto: Nina Hansen
SÅRT: Fortsatt gjør det vondt for Anne Marit å tenke på lillebroren da han ble etterlatt på internatet. Foto: Nina Hansen Vis mer

De to søsknene er blitt voksne, har fått egne barn. Det er gått over 40 år siden de delte en barndom som misjonærbarn i Afrika.

Det er en barndom som de nå vil ta oppgjør med, der de følte de ble ofret i kallet etter gud. En barndom som har satt dype spor. Og som bare søsteren husker.

Jarle Naustvik (50) sier at de første ti åra i livet hans er borte - og at han har prøvd alt. Samtaler, terapi, til og med hypnose.

Umulig å komme inn

- Jeg har gått til noen av Norges beste hypnotisører, og de fikk meg i hypnose, men det var umulig å komme inn. Jeg kan leve med det, men det er rart ikke å vite: Hva skjedde med meg?

Vi møtes hjemme hos ham i Bærum. Et hjem med store vinduer, Legoklosser i vinduskarmen i stua, og barnetegninger på kjøleskapsdøra. Anne Marit, som bor i Stavanger, er med gjennom dataskjermen på kjøkkenbordet. Begge har tilsynelatende klart seg godt i livet. Han er forretningsmann og gründer, hun er klinisk barnevernspedagog. Men de bærer på en annerledes oppvekst:

- Vi ble ofret for misjonskallet, sier Jarle.

Foreldrene til Jarle og Anne Marit er blitt gjort kjent med innholdet i saken, og fått tilbud om å kommentere. «Jeg stiller meg fullt ut bak deres engasjement i saken og beundrer dem og er stolt over deres innsats», skriver faren. Moren ønsker ikke å uttale seg.

Søsknene, som først fortalte sin historie i podkasten «Misjonærbarna» av forfatter Øystein Stene, ønsker ikke først og fremst å rette pekefingeren mot foreldrene, men mot systemet som familien var en del av.

BLE FAR SELV: Da Jarle ble far, så han på oppveksten sin med nye øyne. Foto: Nina Hansen
BLE FAR SELV: Da Jarle ble far, så han på oppveksten sin med nye øyne. Foto: Nina Hansen Vis mer

Jarle og Anne Marit er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Organisasjonen har røtter tilbake til 1891, og misjonerer i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Nå er det Nordens største misjonsselskap, med en omsetning på 415 millioner kroner og 500 millioner kroner i eiendeler i 2022.

Men det er ikke kroner og øre som er målestokken til et misjonsselskap. Det er kallet etter å omvende mennesker til gud.

Tips oss om denne saken

Har du tips eller opplysninger til denne saken? Jeg heter Caroline Drefvelin og er journalist i gravegruppa i Dagbladet. Kontakt meg på cdr@dagbladet.no eller mobil, Signal, WhatsApp: + 47 977 36 758

Og når foreldrene misjonerte, måtte mange forlate barna. Flere tusen misjonærbarn har bodd på internat fra 1950-tallet og fram til de siste internatene ble stengt rundt 2010.

14 prosent av barna som vokste opp på internater opplevde seksuelle krenkelser, viste en kartlegging fra 2009. Jarle og Anne Marit mener det handler om en systematisk omsorgssvikt.

- Vi var en kostnadspost som skulle holdes lavest mulig. For når det ble samlet inn penger, skulle det gå til frelse, sier Jarle.

PÅ BURSDAGEN: Jarle med en ny fotball på 8-års bursdagen sin i 1981. Foto: Privat
PÅ BURSDAGEN: Jarle med en ny fotball på 8-års bursdagen sin i 1981. Foto: Privat Vis mer

Generalsekretær Gunnar Bråthen i Misjonssambandet sier at han ikke er enig i at barna ble sett på som en kostnadspost eller ofret for misjonskallet.

- Jeg vil ikke bruke en sånn formulering, og jeg tror ikke foreldrene heller vil det. Men barna ble tatt med på reise ut i verden uten at de hadde valgt det, og den ordningen vi hadde flere steder, var internatskoler. Barna har betalt en pris, og det er forståelig at noen fikk en opplevelse av å bli ofret, sier Bråthen.

Han viser til at Misjonssambandet har bedt om unnskyldning overfor misjonærbarna i 2009, og igjen i fjor. Siden 2009 har Misjonssambandet hatt en støtteordning for utgifter til behandlinger og personlige reiser til landet misjonærbarna vokste opp i, forteller Bråthen.

Det vanskelige valget

Men beklagelsene og lovnadene fra 2009 har ikke blitt fulgt opp med gode ordninger til å reparere ødelagte liv, mener Naustvik-søsknene. Nå har de startet interesseorganisasjonen «Sendt bort», som har fått nesten 400 medlemmer på en drøy måned. Foreningen vil ha løfter fra Misjonssambandet om en forpliktende handlingsplan og oppreisning. Og de vil ha svar fra norske myndigheter: Hvilket ansvar hadde staten?

SAMMEN: Anne Marit og Jarle hjemme i Etiopia i 1975 eller 1976. Senere skulle familien flytte til Tanzania, mens barna gikk på skole og bodde på internat i Nairobi i Kenya. Foto: Privat
SAMMEN: Anne Marit og Jarle hjemme i Etiopia i 1975 eller 1976. Senere skulle familien flytte til Tanzania, mens barna gikk på skole og bodde på internat i Nairobi i Kenya. Foto: Privat Vis mer

- Det er jo ikke foreldrene våre, eller ansatte på skolene, vi vil ta. Selv om foreldrene også må ta et ansvar her. De har hatt et valg, men det valget har vært ekstremt vanskelig, fordi de følte nok at de måtte velge mellom Gud og barna. Strukturen i Misjonssambandet er bygd opp slik at ingenting skal få lov til å komme i veien for kallet, sier Jarle.

Det siste mange av misjonærbarna ønsket, var å komme i veien for kallet. Det skulle føre til at mange - både barn og voksne - tiet. Om altfor mye.

- Jeg sover ikke

Kenya, september 1982: I brevet fra Jarle sto det: «Til mor og far. Jeg har det ikke bra (...) Jeg vil ikke gå mer på skolen for alle erter. Det er ikke bra. Jeg sover ikke. Hilsen Jarle».

Jarle var sju år. Sammen med Anne Marit bodde han på internatet som ble drevet av Misjonssambandet, tilknyttet den norske skolen i Nairobi. Foreldrene var en tøff og lang dagsreise unna, i nabolandet Tanzania.

Søsknene så foreldrene bare to eller tre ganger om året, forteller de.

I et brev fra hovedstyret i Misjonssambandet i 1988, står det at «begge foreldre har rett til å foreta ett besøk i semesteret. Så langt det er mulig, bør besøket kombineres med andre nødvendige ærend. Der dette ikke er mulig, dekker misjonen en slik tur».

Generalsekretær Bråthen i Misjonssambandet sier at mange barn så foreldrene sine oftere, og at det var lagt opp til at barna kunne dra hjem sommer, jul og påske, samt at foreldrene kunne komme på besøk om høsten.

Han vedgår likevel at den lange atskillelsen fra foreldrene var negativ, og en av grunnene til at internatordningen ble avsluttet.

Jarle og Anne Marit skrev brev til foreldrene. Noen av dem har Jarle fått igjen av foreldrene, og tatt vare på i en kasse på loftet.

I nesten alle brevene skrev han at han hadde det bra. Til og med når han har falt og slått ut begge fortennene. Anne Marit tror han skrev det for ikke å uroe foreldrene.

Men så er det dette ene brevet. Der han forteller at han ble ertet, at han ikke sov.

Anne Marit husker de nettene han ikke sov. Hvordan hun ble vekket av noen fra gutteavdelingen, som fortalte henne at lillebroren gråt. Hun listet seg stille over tregulvet i bare føtter, la seg ved siden av Jarle i senga, trøstet ham til han sovnet.

Så listet hun seg tilbake i sin seng. Alene. Hun husker hvordan hun om nettene, når hun lengtet etter foreldrene, stappet dyna i munnen når hun gråt.

- Ingen måtte høre at jeg gråt. Vi skulle ikke vise følelser. For det ville forstyrre for kallet, og det oppdraget som var så viktig for foreldrene våre, sier Anne Marit.

VIL HA ENDRING: Anne Marit, som bor i Stavanger, ønsker at misjonærbarnas historie skal bli tatt på alvor. Foto: Nina Hansen
VIL HA ENDRING: Anne Marit, som bor i Stavanger, ønsker at misjonærbarnas historie skal bli tatt på alvor. Foto: Nina Hansen Vis mer

Hun kunne også ha gode opplevelser på skolen og internatet. Men om kveldene kom følelsen av håpløshet.

- Det var følelsen av at dette kommer vi ikke ut av, dette må vi bare stå i. Det at du ikke visste når du skal treffe foreldrene dine, eller hvor mange år dette skal vare. Det føltes så uendelig. At dette kom aldri til å ta slutt.

Stanken av urin

Utenfra så internatet de bodde på idyllisk ut. En lav hvitkalket bygning, med blomster som slynget seg oppover veggene. Men over vinduene var det gitter. Inne på rommene husker Anne Marit den stramme lukten av tiss. Mange av barna som tisset på seg, forsøkte å skjule det, forteller hun.

- Det var et uttrykk for at vi ikke hadde det så bra. Vi var ofte mye stresset og redde.

På internatet kunne det bo inntil 28 barn. Flere av dem ned til seksårsalderen. For å passe på dem var én voksen som ble kalt «husmor». I tillegg var det en voksen, gjerne en lærer, som rullerte på å sove på internatet om nettene.

Fraværet av voksne gjorde at den sterkestes rett som gjaldt, husker Anne Marit. Hun opplevde selv å bli mobbet. Hun var ikke den eneste: 19 prosent av barna som bodde på internat, ble mobbet, ifølge en kartlegging fra 2009, av International Research Institute of Stavanger (IRIS) på oppdrag fra Misjonssambandet og Det Norske Misjonsselskap.

14 prosent av barna på internatene hadde opplevd seksuelle krenkelser, enten fra medelever eller fra voksne. 35 prosent av de seksuelle krenkelsene som det ble rapportert om, er utført av andre medelever.

- Når vi ble overlatt til oss selv med så lite voksenkontakt, utviklet det seg negative kulturer på flere internat blant barna, der medelever ble overgripere. Også de er ofre, sier Anne Marit.

Generalsekretær Bråthen i Misjonssambandet svarer på vegne av de ansatte, og bekrefter at det var få voksne da internatet i Nairobi ble etablert i 1978, men sier bemanningen ble styrket etter hvert. Han innrømmer også at det kan ha utviklet seg en kultur med «den sterkestes rett» blant barna på internatet.

- I etterpåklokskapens lys så er noe av det vi må ta kritikk for, at vi ikke hadde gode nok kontrollrutiner. Det har skjedd ting som de ansatte ved skolen ikke har visst om, sier Bråthen.

TAR SELVKRITIKK: Generalsekretær Gunnar Bråthen i Misjonssambandet. Foto: Simon Berg
TAR SELVKRITIKK: Generalsekretær Gunnar Bråthen i Misjonssambandet. Foto: Simon Berg Vis mer

Han bekrefter at det var sengevæting på internatet, men at det ble vasket regelmessig, og at ansatte ikke kjenner seg igjen i at det ofte luktet urin på internatet.

Han sier dette om at 14 prosent av elevene som bodde på internat, opplevde seksuelle krenkelser:

- Det som kom fram i Iris-rapporten om seksuelle krenkelser og mobbing er sterkt beklagelig. Vi vet at slike opplevelser setter dype spor, og vi må beklage at vi ikke hadde et internatsystem som i større grad beskyttet barn mot slike hendelser, sier Bråthen.

- Dårlig samvittighet

Anne Marit visste ikke om seksuelle krenkelser ved internatet i Nairobi da hun bodde der. Men for noen år siden, da flere fortalte om overgrep, spurte Jarle henne rett ut: «Skjedde det noe med meg?». Anne Marit kan ikke svare.

- Jeg har hatt mye dårlig samvittighet. Jeg følte et stort ansvar for Jarle. Det var min største oppgave å følge med, sier hun.

Jarle prøver å ikke tenke på hva som kan ha skjedd med ham.

KOMMER TILBAKE: Jarle føler at han har bearbeidet barndommen lenge. Men fortsatt kan han kjenne på sorgen over å ha mistet barndomsåra. Foto: Nina Hansen
KOMMER TILBAKE: Jarle føler at han har bearbeidet barndommen lenge. Men fortsatt kan han kjenne på sorgen over å ha mistet barndomsåra. Foto: Nina Hansen Vis mer

- Det er livsfarlig å begynne å gå ned den tankerekka. Jeg har jo ikke noen holdepunkter for at noe har skjedd. Det som har skjedd med oss, det traumet som kan følge av det å bli forlatt og ikke ha sine nærmeste omsorgspersoner, det er jo i seg selv nok for at en seksåring kan blokke ut minnene.

Oppvåkningen

Da Jarle var ni år, og Anne Marit 14 år, flyttet familien tilbake til Norge, til tettstedet Varhaug i Rogaland. Da hadde de bodd fire år i Afrika. De følte seg annerledes enn de andre barna. Anne Marit opplevde at mange syntes de var eksotiske. Spurte om de hadde sett løver, elefanter. Hun tenkte at de hadde vært heldige, lært mye om andre kulturer.

Det skulle ta lang tid før hun satte ord på det vanskelige de hadde opplevd. Da var hun i 20-åra og hadde begynt på utdanning innenfor barnevern.

- Det ble jo ganske tydelig for meg, når vi leste om tegn på omsorgssvikt. Da så jeg er «jo faktisk, her snakkes det jo om meg», sier Anne Marit.

Det var ikke bare den psykiske påkjenningen ved å bo på internatet, men også det fysiske: Skjelettsykdommen som hun mener ikke ble fulgt opp godt nok, som førte til mange smerter. Den akutte blindtarmsbetennelsen da hun ble kjørt til sykehus for operasjon, der hun opplevde seg som helt alene. At det tidvis var for lite mat. At barna sto for mye av klesvasken og matlagingen. At fasaden skulle pyntes før foreldrene kom: Da de skulle komme, ble hele internatet vasket ned, og barna framførte innøvde sanger.

JOBBET MED BARN: Anne Marit utdannet seg til å bli kognitiv terapeut. Gjennom utdanningen fikk hun en aha-opplevelse. Foto: Nina Hansen
JOBBET MED BARN: Anne Marit utdannet seg til å bli kognitiv terapeut. Gjennom utdanningen fikk hun en aha-opplevelse. Foto: Nina Hansen Vis mer

Generalsekretær Bråthen i Misjonssambandet sier at budsjettet ved internatet var stramt, men at ansatte var opptatt av at barna skulle få nok og god mat, og at det ble rengjort ofte, ikke bare når foreldre skulle besøke. Barna hadde oppgaver når det gjaldt klesvask og matlaging, men det var voksne som hadde ansvaret for dette. Ifølge Misjonssambandet var en voksen kontaktperson til stede under sykehusoppholdet til Anne Marit.

Bråthen sier samtidig at omsorgen på internatene «har ikke vært god nok til at alle barna ble tilstrekkelig ivaretatt».

- Har Misjonssambandet tatt nok ansvar for det som skjedde?

- Noen misjonærbarn opplever at de ikke har blitt møtt på en tilstrekkelig god måte, og ikke fått den type hjelp som de synes de har trengt. Da må vi jo konkludere med at vi ikke har gjort nok. Dette er en sak som vi ikke skal bli ferdig med heller. For problemet som følger av oppvekst kan oppstå seint i livet, og vi ønsker jo å støtte og være til hjelp videre framover også, sier Bråthen.

Tause

Da de kom hjem i feriene, snakket Jarle og Anne Marit aldri med foreldrene om hva de følte. Jarle mener oppveksten har gjort det vanskelig å gå inn i nære relasjoner.

- Jeg hadde jo flaks og møtte kona mi, som ikke ga seg på tørre møkka. Det gjorde at jeg til slutt trodde på henne, at hun kom ikke til å forlate meg.

Jarle og Anne Marit ønsker ikke å rette pekefingrer mot foreldrene sine. Selv om de hadde et valg, mener søsknene valget må ses i sammenheng med Misjonssambandets praksis og system. I fjor beklaget organisasjonen også til foreldrene for det som hadde skjedd.

- Det er veldig vanskelig for folk utenfor å skjønne de vanvittige, sterke mekanismene i misjonskallet. Jeg tror ikke folk egentlig skjønner det, hvis de ikke er vokst opp med det. Men det er så sterkt, for du er i Afrika som misjonær, du er utvalgt. Hele lokalsamfunnet hjemme samler inn penger for at du skal gjøre denne viktige jobben. Det er en lojalitet til ledelsen i Misjonssambandet. Og selvfølgelig til Gud, sier Jarle.

SATTE SPOR: Jarle opplevde at barndommen gjorde det vanskelig å knytte seg til andre og oppleve nærhet. Men kona overbeviste ham. Foto: Nina Hansen
SATTE SPOR: Jarle opplevde at barndommen gjorde det vanskelig å knytte seg til andre og oppleve nærhet. Men kona overbeviste ham. Foto: Nina Hansen Vis mer

Han kjenner fortsatt uro i kroppen hver gang familien skal reise noe sted. Om kveldene må han alltid gå en ekstra gang inn til sønnen og datteren. Sjekke at dyna er over dem. Sønnen er omtrent på samme alder som Jarle var da han ble sendt bort.

- Jeg ser hvor liten han er. Hvor avhengig han er av oss.

PS: Den 7. februar var det spørretime i Stortinget. Da lovet barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp), etter spørsmål fra Abid Raja (V), at regjeringen skulle se på saken til misjonærbarna, og begynne med en kartlegging av støttemidler til internatskolene.