«Vi er alle irakere nå»

Over hele Midtøsten bruser blodet i arabisk stolthet over irakisk motstand mot overmakten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SNAKKER MED en venn av meg på telefon fra Beirut. Livet hans består av to ting om dagen: te og satellittkanalen Al-Jazeera. Han forteller om stoltheten over at irakerne ikke gir seg, den gamle irakeren som skal ha skutt ned et amerikansk kamphelikopter med geværet sitt, og om spenningen før slaget om Kerbela. Den støvete byen sør for Bagdad er i ferd med å bli hele Midtøstens Vinjesving. Vi er alle irakere nå, sier han.

SKRIVEBORDSIDEOLOGENE i Washington trodde på egen retorikk. De trodde i fullt alvor at innerst inne er også arabere til forveksling lik frihetselskende amerikanere, og at irakere derfor ville motta invasjonssoldatene som frigjørere. Så skjer noe annet. Motstanden er overraskende stor. Irakisk heroisme spres i direktesendt TV til alle Midtøstens hjørner. Irakere i eksil som har rømt fra Saddam Husseins tyranni, setter seg på busser fra Amman og Damaskus for å melde seg som frivillige i krigen. Noe ser ut til å gå fryktelig galt for skrivebordsideologene. Selvfølgelig er irakere frihetselskende, men de er frihetselskende irakere, ikke amerikanere eller briter. George W. Bush og Tony Blair betaler nå for 50 år med såret arabisk stolthet og ære.

USAs FORSVARSMINISTER, Donald Rumsfeld, uttalte for noen uker siden at krigen kunne være over i løpet av seks dager. Uttalelsen slo som en knyttneve mot hele Midtøsten. Rumsfeld minnet alle arabere om ydmykelsen i 1967, da Israel knuste tre arabiske armeer i løpet av seks dager. Siden opprettelsen av staten Israel i 1948, etterfulgt av gjentatte militære nederlag, har den arabiske verden tørstet etter heroiske historier og sterke ledere som kan gjenopprette noe av æren og selvfølelsen som forsvant med alle nederlagene. De færreste har mye til overs for Saddam Hussein. Men fra Algerie til Yemen sitter nå folk benket foran TV-skjermene og håper de irakiske soldatene holder ut noen dager til. Og for hver dag de irakiske styrkene fortsetter å kjempe, blir krigen mer en nasjonal arabisk krig og mindre en krig mot Saddam Hussein.

GJENNOM HISTORIEN har mennesker vist en utrolig evne til å bære undertrykking og ydmykelse. Når undertrykkernes grep løsner, er det folks sårede selvfølelse som tenner opprørsgnistene. Skrivebordsideologene i Washington forventer seg et opprør mot Saddam Hussein, men i sin historieløshet overser de araberes følelse av tapt ære, og USAs egen rolle i den arabiske verdens ydmykelser. Opprøret mot en forhatt diktator i Bagdad kan være dager unna, men det kan også et folkelig opprør mot USA være. Og tida er ikke på supermaktens side. For bildene som nå spres i hele Midtøsten, er bilder av en okkupasjonskrig, ikke en frigjøringskrig.

USAs STORE PROBLEM i Midtøsten er supermaktens manglende troverdighet. De arabiske lederne er ikke demokrater, de fleste av dem er selv undertrykkere. Mange har et avhengighetsforhold til supermakten, og nær sagt samtlige ledere er mer vennligstilte overfor USA enn befolkningene de styrer. I tiår etter tiår har USA støttet mange av Midtøstens diktatorer. Retoriske poenger fra Washington om demokrati, korstog og frigjøring nører derfor opp under mistenksomhet, og ikke tillit til USAs motiver. Erkjennelsen av Saddam Husseins undertrykking av sitt folk settes til side av frykten for et amerikansk korstog. Når USA i oppkjøringen til krigen går vekk fra masseødeleggelsesvåpen som grunnlag for krigen, og over til frigjøring av det irakiske folk og demokrati i hele Midtøsten, så mottas budskapet som propaganda. Og propaganda har innbyggerne i Midtøsten god kjennskap til.

FOR 86 ÅR SIDEN nådde den britiske generalen Stanly Maude Bagdad med sine okkupasjonstropper for å kaste ut tyrkerne. Det osmanske riket var på tysk side under første verdenskrig. General Stanly spredte følgende budskap til Bagdads innbyggere: «Våre styrker kommer ikke til deres byer som okkupanter, men som frigjørere.» Tre år seinere var 10000 drept i et blodig irakisk opprør mot de britiske okkupantene. Om noen dager står amerikanske styrker i Bagdad. Hovedstadens innbyggere vil krype ut av ruiner og tilfluktsrom for å motta samme budskap, denne gang fra president George W. Bush.