Vi er avhengig av innvandrerne

I dag setter mange likhetstegn mellom innvandrere og problemer. Dette bildet må nyanseres betraktelig. Innvandring gir tilgang til et variert erfarings- og kunnskapsgrunnlag, blant annet bidrar de sterkt i arbeidslivet. Med de utfordringer norsk næringsliv står ovenfor, har vi ikke råd til å overse slike ressurser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For Regjeringen er den primære oppgaven å sikre innvandrere arbeid fordi alle, uavhengig av bakgrunn, skal ha like muligheter til å delta i samfunnslivet. Forsker Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo har forsket på innvandrere i norsk arbeidsliv. Han slår fast at Distrikts-Norge trenger flere innvandrere for å holde «samfunnsmaskineriet» i gang. Rogstad viser blant annet til eldrebølgen som i særlig grad vil berøre Distrikts-Norge. Han trekker også fram fiskeindustrien hvor innvandrere utgjør en vesentlig og avgjørende del av arbeidsstyrken i mange distriktsbedrifter.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at av alt renholdspersonale i Norge er nesten en fjerdedel (24%) førstegenerasjons innvandrere. Av alle ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet er 15% innvandrere og av alle ansatte innen helse- og sosialtjenester er 6% innvandrere. Dette er noen eksempler på bransjer hvor innvandrere i dag har stor betydning. Men innvandrere er yrkesaktive innen et bredt spekter av næringer.

Behovet for arbeidskraft vil bare øke med årene. Anslag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) tilsier blant annet at eldrebølgen alene vil kreve ca. 13000 nye årsverk årlig. Det viser hvor avhengig det norske samfunnet er av innvandrerne.

I løpet av de siste årene har det norske arbeidsmarkedet blitt gradvis strammere, og i 1998 var flere sektorer preget av stor mangel på arbeidskraft. Arbeidsløsheten blant innvandrere har gått ned, men ved utgangen av 1998 var fortsatt 6,2 av innvandrerne arbeidsledige (nedgang på 1,8% fra samme tid i 1997). Til sammenligning gikk arbeidsledigheten i hele folket ned fra 2,5 til 2,1% i samme periode.

Med utgangspunkt i mangelen på arbeidskraft i mange sektorer ble det i 1998 nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede tiltak som kunne øke rekrutteringen av arbeidskraft fra utlandet. Gruppa la fram sin rapport i februar i år. Gruppa foreslo å utvide spesialistbestemmelsen i utlendingsforskriften til å gjelde også faglært arbeidskraft uten høyere utdanning, og at sesong-arbeidstillatelse skal kunne gis hele året. Begge forslagene ble sendt på høring og vil bli forelagt Stortinget. Et forslag om å gjøre det mulig for russiske borgere fra Barentsregionen å ta arbeid i fiskeindustrien i Troms og Finnmark i inntil ett år, er allerede gjennomført.

Integrering, likestilling og deltakelse er viktige stikkord i arbeidet med å sikre et velfungerende flerkulturelt samfunn. Arbeidslivet er trolig den viktigste arenaen for å bli en del av fellesskapet. Arbeid har en egenverdi utover det inntektsmessige. Deltakelse i arbeidslivet gir sosial tilhørighet og muligheter for å realisere våre evner og ressurser. Arbeidsledighet er ikke bare et problem for den enkelte som rammes, men også for samfunnet som helhet. For Senterpartiet og Regjeringen er det en selvfølge at innvandrere skal ha samme muligheter til å forsørge seg selv og sine familier som den øvrige delen av befolkningen. Det er flere grunner til at ledigheten er størst blant innvandrere. To viktige årsaker er, etter mitt syn, mangelfull kvalifisering og diskriminering.

Regjeringen har iverksatt flere tiltak for å bekjempe rasisme og diskriminering. I 1998 la Regjeringen fram Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (1998- 2001). Tiltakene i handlingsplanen retter seg både mot arbeidsmarkedet, boligmarkedet, politi og rettsapparatet, skolesektoren, mot utestedsdiskriminering m.m. Ett av tiltakene var å opprette Senter mot etnisk diskriminering, som ble åpnet i februar i år. Senteret skal blant annet gi råd og juridisk veiledning til personer som utsettes for diskriminering på grunn av hudfarge, tro eller etnisk eller nasjonal opprinnelse. Arbeidet med å iverksette de øvrige tiltakene er godt i gang, og skal fortsette i år 2000.

De fleste nyankomne innvandrere mangler grunnleggende språkkunnskaper i norsk og kunnskap om det norske samfunn og arbeidsliv. Dette gjør at de vanskelig kan benytte seg av det ordinære utdannings- og kvalifiseringstilbudet for å tilpasse sin kompetanse til norske forhold. De kan derfor få problemer på arbeidsmarkedet. Vi har all grunn til å ta kvalifiseringen av nyankomne på alvor. Hvis ikke den enkelte får et godt startgrunnlag, kan man risikere at problemene med å få arbeid fortsetter lenge etter at vedkommende har etablert seg i Norge.

For Regjeringen er det en målsetting at nyankomne innvandrere skal få et godt tilbud om grunnleggende kvalifisering, som bidrar til at de snarest mulig kan få seg en jobb og bli selvhjulpne. For å oppnå dette, må vi ha et kvalifiseringstilbud som preges av planlegging, kontinuitet og helhet. Det må være mest mulig fritt for administrative gråsoner og dødtid mellom tiltakene.

Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra flere departementer som utreder hvordan den grunnleggende kvalifiseringen av nyankomne kan forbedres. Arbeidsgruppen skal blant annet utrede muligheter for innføring av introduksjonsprogram og bruk av individuelle kvalifiseringsplaner i opplæringen av nyankomne. Regjeringen har også nedsatt et utvalg for å utrede innføring av en stønad for nyankomne som skal kunne knyttes til deltakelse i kvalifiseringen. Målet er å skape en helhet mellom kvalifisering og inntektssikring, ved å vri inntekten til nyankomne fra passiv sosial støtte til aktive tiltak som fremmer kvalifisering for ordinært arbeid og utdanning. I den forbindelsen er det også igangsatt prøveprosjekter i 16 kommuner.

Skal vi lykkes i arbeidet med å bevare bosettingsmønsteret i Norge må vi, i tillegg til å sikre eksisterende virksomheter, legge til rette for etablering av nye virksomheter. Flere undersøkelser viser at innvandrere også er en viktig ressurs i forhold til å skape nye virksomheter. En omfattende undersøkelse fra 1996, foretatt av Nordlandsforskning, viste at etableringslysten var særlig høy blant innvandrere. Mens 24% av Norges befolkning svarte at de foretrakk å være selvstendig næringsdrivende, svarte hele 33% av innvandrerne det samme. Forskerne utformet også en såkalt suksessrate - det vil si hvor mange som lykkes med etableringen. Her var suksessraten for alle som forsøker 73%, mens personer med innvandrerbakgrunn hadde en suksessrate på 58%. Den noe lavere suksessrate for de med innvandrerbakgrunn, tror jeg i hovedsak skyldes utfordringer knyttet til kultur, språk og regelverk. Regjeringen vil derfor fortsette den brede satsingen på entreprenørskap og arbeide for at næringslivets rammebetingelser blir best mulig.

Utfordringene er mange i arbeidet med å sikre at innvandrerne kan delta aktivt i samfunnslivet. Jeg tror imidlertid det er på tide å innse at innvandrerne og deres etterkommere har gitt og vil gi viktige bidrag til Norges økonomiske og kulturelle utvikling. Mange innvandrere står utenfor arbeidsmarkedet samtidig som det flere steder er et skrikende behov for arbeidskraft. Denne situasjonen ønsker Regjeringen å gjøre noe med, men det forutsetter at alle berørte parter bidrar.