- Vi er blitt flinkere med oljepengene

Vi har lært å bruke oljeinntektene på konstruktivt vis, påpeker Statistisk sentralbyrå (SSB). Oljeinntektene gir oss handlefrihet som benyttes til å stabilisere økonomien.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Administrerende direktør Svein Longva og hans makroøkonomer ser naturligvis ikke bare skyfri himmel, og påpeker i rikt monn hvilke utfordringer oljeinntektene gir.

Stabilisering er den store utfordringen for en liten, åpen økonomi som den norske. Oljeavhengigheten har bidratt til å gjøre norsk økonomi mer ustabil.

«Oljeinntektene kan på den annen side nyttes til å øke vår handlefrihet. Om en kan slutte noe fra de tre tiårene med oljeinntekter, er det kanskje at det er handlefriheten i den økonomiske politikken som i seg selv har vært viktig. Vår evne til å utnytte denne i påkomne tilfeller har gitt oss mulighet til å unngå eller motvirke tilbakeslag, og slik sett oppnå en gunstigere økonomisk utvikling,» heter det fra SSB.

Smertefritt

Måten denne handlefriheten benyttes på nå, står i kontrast til tilstramningen etter oljeprisfallet på 1980-tallet. SSBs omtale av de to overgangsperiodene stiller strupetaket på norsk økonomi på 1980-tallet i sterk kontrast til den smertefrie overgangen rundt tusenårsskiftet.

«Et nærliggende eksempel er hvordan vi reagerte på oljeprisfallet i 1985/86 sammenliknet med hvordan vi reagerte i 1998/99. I realiteten var justeringene som ble ansett som nødvendige siste gang for ingen ting å regne sammenliknet med hva vi var igjennom for 15 år siden, selv om en også må ta høyde for at utfordringene var langt mer beskjedne. Vi kan imidlertid ikke utelukke mulighetene for at vi på ny kommer opp i en krevende situasjon, hvor nettopp det å ha handlefrihet gir oss valgmuligheter og tid til å områ oss.»

Innebygd stabilisering

SSBs beskrivelse av den suksessrike overgangen fra turbulens til flat mark kan tolkes som en anerkjennelse av den «nye» pengepolitikkens stabiliserende effekt.

Finanspolitikkens rolle trekkes likevel frem. Byrået fremholder nemlig at mange synes «å mene at pengepolitikken de siste årene har overtatt som hovedvirkemidlet i utøvelsen av stabiliseringspolitikken, mens finanspolitikken i praksis har siktet mot å virke nøytralt. En slik beskrivelse tildekker imidlertid det viktige poeng at finanspolitikken også virker gjennom såkalte innebygde stabilisatorer, og at disse kvantitativt i lange perioder har vært viktigere i stabiliseringen av konjunkturbevegelsene enn eksplisitte finanspolitiske vedtak.'

Pengepolitikken fyrte med det lave rentenivået opp under konjunkturoppgangen på 1990-tallet, skriver SSB, men peker på at virkemåten nå er en annen. Begrensninger er det likevel:

«Det er også viktig å være klar over at pengepolitikken kan ha sine klare begrensinger, blant annet kan det være situasjonsbetinget at den store rentedifferansen det nå er mellom Norge og våre handelspartnere ikke har fått større effekt på valutakursen», skriver SSB.