- Vi er en gave til folket

«Anne Grete Preus er en forkledt diskodronning» «Kirsti Sparboe er en flott sceneartist og et godt menneske» Penthouse Playboys debuterer på CD Lenge har de gledet og spredd lykke i de indre kretser av tigerstadens underholdningsliv. Nå er Penthouse Playboys rede til å vise hele nasjonen sine kvaliteter - med CD-en «Sånn skal det gjøres».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På høstens garantert mest glamorøse plateutgivelse tolkes Morten Harket, Elisabeth Granneman, DumDum Boys, Anne Grete Preus, Åge Aleksandersen og Kirsti Sparboe slik du aldri har hørt det før.

- Jeg har skrevet autografer til kvinner på 60 og menn på 8, forteller kvinnebedårer og megastjerne Jens Pikenes. Han er vokalisten i Artist-Norges mest særegne ensemble, som nå endelig slipper sitt debutalbum.

Dagbladet har bedt Jens Pikenes presentere «Sånn skal det gjøres» låt for låt.

«A Kind Of Christmas Card» - Morten Harket: - Morten Harket og Elvis er mine store inspirasjonskilder. Jeg er en fusjon av de to. Teksten til denne melodien er et flengende oppgjør med 68-ernes lemfeldige forhold til nark. Det passer oss utmerket. «Høy på platåsko», sier vi. Morten er for øvrig alltid fin på håret.

«Millimeter» - Anne Grete Preus: Egentlig er Anne Grete en forkledt diskodronning, en skap-diva rett og slett. I denne vakre melodien viser hun sitt talent til fulle. Etter at vi har omorganisert Anne Gretes perle, kan man endog danse til den. Og teksten forteller i likhet med «De nære ting» at storheten også kan finnes i det små.

«Sangen han sang var min egen» - Ellen Nikolaysen: Mange tror at det er Fugees med sin «Killing Me Softly» som har originalen på denne tidløse låten. Men sannheten er at disse amerikanerne har drevet rå utbytting av en utmerket Norsktopp-artist som Ellen Nikolaysen. Vi i Penthouse har bestemt oss for å hente arvesølvet tilbake.

«En vill en» - DumDum Boys: Nok en gang måtte vi rydde opp i en moderne norsk rockeklassiker. I vår versjon kommer låten hjem. Dette er slik Egil Monn-Iversen ville ha arrangert en DumDum-låt i 1966. Åpningslinjen «Jeg er håpløst romantisk/ingen enkel ting» glir som smør ut av min strupe.

«Lyckliga gatan» - Anna-Lena Löfgren: Her er vi tilbake på 60-tallet. Kjennere vil vite at vi ikke lar oss knuge av tiår. Vi henter hva vi vil fra hele etterkrigstidas sangskatt. Vi spiller den slik et finsk glamrock-band anno 1973 ville gjort det. Introen er uhyre smektende, med en himmelsk harpe inspirert av Disney.

«Metropolis» - Seigmen: Seigmen er et veldig deprimert orkester. Vi ønsker med denne tolkningen å få guttene ut av depresjonen og over i melankolien, som er et langt mer behagelig sted å være. For å si det brutalt: «Metropolis» lå på gulvet og hylte og skrek etter hjelp. Vi kunne ikke annet enn redde den.

«En sommer er over» - Kirsti Sparboe: Som sangerinne går Kirsti tykt utenpå alle andre syngedamer her til lands. Dessuten er hun en flott sceneartist og et godt menneske. Versjonen ligger derfor naturlig nok tett opptil Kirstis norske original.

«Været» - Elisabeth Granneman: Å lage coverversjoner er en kunstart. Det er det ikke alle som har forstått. Vi blir beskyldt for parasittvirksomhet, men ingen brukte dette mot Presley. «Været» er en hyllest til slapsevær og sprengkulde. Tekstlinjen «Å få dø/i dette vakre nord/jeg mangler ord» er legendarisk.

«Lys og varme» - Åge Aleksandersen: Mange svenske danseorkestre tror det er en klinelåt, men den har en eksistensiell dybde som svensker vanskelig får med seg. Soundmessig følte vi at den sto litt stille, derfor ga vi melodien et hvitt fønk-sound anno 1987. På samme tid klarte vi å riste den løs fra trønderrockens klamme grep. Om Åge bør det sies at han hadde noen flotte røde plastbriller rundt 1984. Det er synd det ikke lages slike lenger.

«Regn» - Inger Lise Andersen: Denne har vi spilt så lenge at den tidvis har glidd over i sludd. «Regn» har en bunnløs melankoli i seg. Den er som et drønn av sorg. Det er lavtrykk over denne låten. Sannsynligvis er dette verdens tristeste låt spilt inn i mamborytme.

«Mercedes Benz» - Janis Joplin: «Jeg betaler tilbake så sant jeg heter Jens,» synger jeg i denne spesialoversatte teksten. Gjestesangerinnen Hilde Heltberg gjør en uvurderlig innsats over flere oktaver. En sjenerøs avslutning på en plate som viser at vi verken er et 70-tallsband eller et easy listening-orkester, men en tidløs musikalsk gave til det norske folk.