Aslak Nore tar på seg rollen som idéhistorisk psykoanalytiker når han stiller diagnose for dem som mener at Norges krigføring i Afghanistan er feilslått. Janne H. Matlary avskriver avvikende meninger som føleri. Det er sørgelig for debatten om Norges rolle i Afghanistan at de som har makt og prestisje i politikk og meningsdannelse nekter å ta i argumentene til dem som tviler på dagens strategi. Representanter for regjeringen (Jens Stoltenberg), Forsvaret (Jon Berge Lilland), akademia (Janne H. Matlary I og II) og forfattere (Aslak Nore I og II og Aage Borchgrevink I og II) ser bare, eller vil bare se, en irrasjonell, følelsesbasert motstand mot krig – deres forklaringer spenner fra USA-hat via manglende idehistorisk bevissthet til et slags naivt, selvutslettende pasifistisk og sentimentalt kliss uten virkelighetsforankring. I virkeligheten er det et velfundert grunnlag for å kreve at dagens strategi må endres. Borchgrevink skal ha ære for sitt arbeid for å utvide rammene for debatten om og forståelsen av moderne krig, men det er vanskelig å forstå at han og andre overser den viktigste mobiliserende faktoren for norsk fredsbevegelse: Det bør være innlysende at det er lettere å skape engasjement rundt konflikter der Norge deltar eller vurderer å delta som part.