- Vi er ikke amatører

Ingen tjener på at de som er uenige i kursen i Afghanistan stemples som amatører.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Aslak Nore tar på seg rollen som idéhistorisk psykoanalytiker når han stiller diagnose for dem som mener at Norges krigføring i Afghanistan er feilslått. Janne H. Matlary avskriver avvikende meninger som føleri. Det er sørgelig for debatten om Norges rolle i Afghanistan at de som har makt og prestisje i politikk og meningsdannelse nekter å ta i argumentene til dem som tviler på dagens strategi.

Representanter for regjeringen (Jens Stoltenberg), Forsvaret (Jon Berge Lilland), akademia (Janne H. Matlary I og II) og forfattere (Aslak Nore I og II og Aage Borchgrevink I og II) ser bare, eller vil bare se, en irrasjonell, følelsesbasert motstand mot krig – deres forklaringer spenner fra USA-hat via manglende idehistorisk bevissthet til et slags naivt, selvutslettende pasifistisk og sentimentalt kliss uten virkelighetsforankring. I virkeligheten er det et velfundert grunnlag for å kreve at dagens strategi må endres.

Borchgrevink skal ha ære for sitt arbeid for å utvide rammene for debatten om og forståelsen av moderne krig, men det er vanskelig å forstå at han og andre overser den viktigste mobiliserende faktoren for norsk fredsbevegelse:

Det bør være innlysende at det er lettere å skape engasjement rundt konflikter der Norge deltar eller vurderer å delta som part.

Alle kriger skal være raskt over når de startes. Første verdenskrig skulle være over på noen uker. Andre verdenskrig ble innledet med overmodige blitzangrep. To ganger har kriger mot Irak vært basert på «Shock and awe». I Afghanistan var det først snakk om å stabilisere Kabul, sikre tryggheten til den grunnlovsgivende forsamlingen og sørge for at det undertrykte folket kunne reise seg mot det forhatte Taliban.

Så enkelt ble det selvfølgelig ikke.
Da ISAF overtok kommandoen over alle operasjoner i Afghanistan var det ikke bare for lengst klart at krigshandlingene ville bli langvarige, men premissene for Norges opprinnelige deltakelse ble fullstendig forandret. Ikke bare er det, så lenge USA står i spissen for krigføringen, vanskelig å se for seg at rekrutteringen av internasjonale jihadister vil stanse. For å vinne de innledende seirene mot Taliban støttet USA seg også på krigsherrer som ikke alltid deler Talibans nidkjære religiøse fanatisme, men som i fullt monn kan måle seg med dem når det gjelder brutalitet, kvinnehat og antihumanisme (Human Rights Watch, RAWA).

Ved å sikre deres posisjoner som «ledere», og la dem gå straffrie, gjør vi det vanskelig å hevde moralsk overlegenhet på egne vegne. Vi skaper også grobunn for konstant mistenkeliggjøring av våre motiver og påstander om at idealene vi forfekter er tom retorikk.

Dersom vi aksepterer Matlarys «realisme», er det neppe noen som tviler på at det rom for et visst sammenfall mellom NATO-landenes egennyttige interesser og interessene til den jevne afghaner. Det er likevel godt dokumentert at fanger tortureres, at ytringsfrihet alt for ofte er illusorisk og at sivilbefolkningen, og kvinner i særdeleshet, utsettes for overgrep som ikke medfører straffeforfølgelse, også i de områdene av Afghanistan som er regjeringskontrollert.

Den økonomiske framgangen er også svært begrenset. (Amnesty, Human Rights Watch, RAWA). Da kan man spørre seg hvor prioritetene ligger. Dersom Kabul-regimet med vår hjelp ikke klarer å følge opp de målene som Norge hevder å skulle bidra til – å bygge demokrati og rettsstat (om enn aldri så fundert i middelaldersk religiøsitet) og å sikre afghanere frihet og bedre levestandard, da kan vi bare glemme å vinne «minds and hearts».

Spørsmålet bør ikke være i hvilken grad Talibans valg blir påvirket av den norske opinionen. Hvis vi tar vårt demokrati på alvor, må vi også tåle at debatter og beslutninger i vårt samfunn får innvirkning på trusselbildet våre soldater står overfor, enten det er i nordområdene eller i Afghanistan.

Spørsmålet bør være hvordan folk flest i Afghanistan reagerer på de valgene vi har tatt, tar og kommer til å ta. Så langt ser man en pragmatisme i forhold til egne idealer som ikke lover godt. Derfor er det på høy tid med en debatt om hvor veien går videre, uten at de som presenterer motforestillinger mot dagens kurs stemples som amatører, kunnskapsløse eller irrasjonelle.