- Vi er ikke et britpop-band!

- Jeg håper ikke du har tenkt å skrive at vi er et «britpop»-band!? Suede-motor Brett Anderson vrir hele sitt magre oppsyn mot meg. - Neei, jeg ... hvis du ikke ... - Good lad!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Brett og hans fire kolleger i uhyre populære britiske Suede har den siste uka holdt tre konserter i Norge - samt gjestet «Wiese» i NRK 1. I går kveld avsluttet de sin lille norgestur med konsert i Studentersamfundet i Trondheim.

På to uker har bandet solgt 15 000 eksemplarer av det nye albumet «Coming Up» i Norge, og sist helg raste det rett inn på førsteplass på den britiske hitlisten.

Samarbeid

- Det er faktisk ganske befriende å komme til Skandinavia. Det ser ut som fansen klarer å fokusere på musikken og ikke hysteriet rundt, sier bassisten Matt Osman og gitaristen Richard Oakes.

Mens vi begynner å snakke om prosessen rundt det å lage et album, kommer gruppas «leading dandy», vokalist og låtskriver Brett Anderson.

- Jeg skriver låtene, men de blir til i nært samarbeid med resten av gruppa. Vi puster liv i sangene sammen, sier Brett.

Brukte stoff

- Jeg har lest et sted at du bruker narkotika når du skaper sangene? Stemmer det?

- Jeg har ikke brukt stoff i selve skriveprosessen. Men det er klart at stoff påvirker hjernen og personligheten på lang sikt og virker inn på arbeidet. Men, uansett, jeg har ikke brukt stoff på seks måneder, og har ikke tenkt å begynne med det igjen i uoverskuelig framtid.

Suede ble etter debuten i 1990 en av de ledende motorene på det som musikkbransjen raskt utropte til den nye «britpop»-generasjonen.

- Et fullstendig latterlig uttrykk. Hva er «britpop»? Musikk fra Storbritannia? Det er vel fordi vi har gjort det så dårlig på alle andre samfunnsområder, at de må sette denne merkelappen for å markere Storbritannia, sier Anderson, Oakes og Osman.