- Vi er ikke klienter

Oppslaget i Dagbladet i går omkunstnerstipender vekker reaksjoner. - Ved å gi stipend til Magne Furuholmen markerer stipendkomiteen sin frihet til å gjøre som den vil. Den går i vannet med begge beina, hevder billedkunstner Terje Risberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Kunstnerne lider av dårlig selvbilde. De har et bilde av seg selv som klienter til et system av almisser. Det er helt latterlig at stipendene gis på grunnlag av kunst som allerede er laget, og ikke som prosjektstøtte, mener Risberg, som lenge har engasjert seg i ordningen med kunstnerstipend.

En åndelig person

Myten om kunstneren som en fattig, lidende og åndelig person er utbredt, både blant folk flest og kunstnere selv. Men de må også spise.

- Det er et paradoks at det var kunstneropprøret i 1974 som førte til at kommersialisering ble oppfattet på lik linje med prostitusjon, sier Risberg.

- Fra 1974 ble støtteordningene forbedret og staten tok større ansvar for kunstnernes økonomiske sikkerhet. Dermed ble det tabu å selge, og en kunstner med publikumsappell ble oppfattet som useriøs.

Hat og misunnelse

- Poenget er at vi alle driver merkantil virksomhet, fortsetter Risberg: - Det gjelder bare at innpakningen er riktig i forhold til det produktet vi skal selge.

Selv tok han skjeen i egen hånd, skaffet seg sponsorer og hadde en vellykket utstilling i Berlin.

- Full av faen bestemte jeg meg for å se om det gikk an uten hjelp av stipend. Det virker passiviserende på kunstnerne at stipendene gis på etterskudd. Og i kunstnermiljøene i alle land florerer hatet og misunnelsen, sier Risberg.

Han er for en behovsprøving av stipendene, men vil at pengene skal gis til prosjekter og ikke personer.

- Hvis kunstnerne heller fikk prosjektstøtte ville de føle at det ble forventet noe av dem, og skattebetalerne ville få noe igjen for pengene sine.

Generasjonskløft

Stipendutdelingen treffer ikke det beste av de aktiviteter som foregår i kunstmiljøet, hevder Stian Grøgaard, teorikoordinator ved Statens Kunstakademi i Oslo. Han er enig med Risberg i at prosjektstøtte ville vært mer rettferdig. - Det er de unge kunstnerne som er taperne. Stipendene har en tendens til å belønne folk 10- 15 år etter at de trengte pengene eller skapte offentlig debatt. Det er noe geriatrisk over hele ordningen.

Alle Dagbladet har snakket med i kunstmiljøet er enige i at det er en generasjonskløft mellom unge og eldre kunstnere.

- Hvem som helst kan søke kunstnerstipend, sier leder i stipendkomiteen, Lars Paalgard. - Mange gode kunstnere faller igjennom fordi de er noen dilettanter til å markedsføre seg. Vi opererer bare med ett kriterium, nemlig kunstnerisk kvalitet.

Det er staten som donor som definerer kriteriene.