Vi er ikke så få her i landet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Professor Terje Tvedt advarer mot tendensene til å bytte stillinger i det utenrikspolitiske miljøet. Utenriksminister Jonas Gahr Støre kommer fra jobben som generalsekretær i Røde Kors, statssekretær Raymond Johansen bytter for andre gang mellom Flyktninghjelpen og UD, og Espen Barth Eide går fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt til Forsvarsdepartementet. I sine sivile stillinger har alle tre hatt oppdrag med interesser inn i UD-systemet, ofte knyttet til penger. De vil møte seg selv i døra med nye hatter på.

Men i hvilken grad påvirker dette den politikk som føres? Det er noe med den profesjonelle holdning de tre representerer som er viktigere enn de bindinger deres nettverk eventuelt kan medføre. Det har hendt at man har tatt \'fem på gata\' inn i regjeringen. Det har ikke vært heldig. Så er et alternativ å ta inn profesjonelle politikere over hele linja. Da blir i hvert fall den ensidige erfaringsbakgrunnen påfallende. Et tredje er en minister fra UD selv, slik det var under Bondevik 1, da Knut Vollebekk ble statsråd. Det var rett nok et bra valg, men representerte ikke mindre innavl.

Det er nok en viss fare for \'organisasjons-nepotisme\' i det norske systemet. Den forrige miljøvernminister Knut Arild Hareide fant jo ut at det var godt miljøvern å gi penger til dem som foldet hendene og sukket over skaperverket. Elitens sirkulasjon er ellers et tema som samfunnsvitere og historikere har vært opptatt av lenge. I embetsmannsstatens tid var norsk politikk og forvaltning nærmest et familieforetak. De samme tendensene har vi hatt under Arbeiderpartiet.

Vi er selvsagt ikke så få her i landet at vi ikke kan finne noen som er uten kontakter eller utdanning som potensielt skaper bindinger. Men da gir vi også avkall på erfaring og kunnskap som er så viktig når man skal styre et departement i en politisk retning. Det fins måter å unngå utslag av uheldige bindinger. Trygve Bratteli formulerte det slik: De som er satt til å skjøtte politikk på heltid, må si tydelig ifra om hvilke konklusjoner de trekker for beslutningene som skal tas. Det må lyttes og læres - i størst mulig åpenhet. I det praktiske politikerliv er ellers den største fare at de som har toppjobber mister kontakten ut og ned, til folket og bakken. Men da har vi heldigvis valg igjen.