- Vi fikk ta et skikkelig farvel

TRONDHEIM (Dagbladet): - Da mamma døde ut på natta, var vi alle hos henne. Pappa, alle fire barna, svigersønner, svigerdatter, og ni barnebarn. Julinatta var så varm og vakker. Noen puslet rundt i huset. Noen sov. Det var ro. Og vi var alle hjemme i kjente omgivelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Inger Lernes Nilsen (37) forteller om en sorg som fremdeles finnes. Hennes 59 år gamle mor døde av kreft i juli i år. Det tok bare tre måneder fra hun fikk beskjed om at hun hadde kreft til hun døde. Men hun fikk dø i sitt eget hjem. Først og fremst takket være familien.

Seksjon for lindrende behandling på Regionsykehuset i Trondheim i samarbeid med hjemmesykepleie og kreftforeningens sykepleierkonsulent, Frøydis Høyem Koteng, var hjelpere i bakgrunnen. Inger Lernes Nilsen visste at noen ville ta telefonen og svare henne, hvis hun trengte hjelp og støtte. Slik var planen lagt opp.

Avgjørende samtale

Inger Lernes Nilsen og resten av familien fikk tre måneder med mye usikkerhet og sorg. De så sin mor, som slett ikke var gammel, forandres på kort tid.

- Mamma ville ikke dø, og vi snakket lite om døden. Men hun ble tynn, og var ofte trett, sier Inger Lernes Nilsen.
- Vi klarte det meste selv, men to dager før mamma døde forsto jeg at hun var veldig dårlig. Jeg trengte å vite mer om mammas sjukdom. Mamma ville bare sove, men ville også vekkes. Jeg ringte Frøydis, som kom dagen etter, forteller hun.

- Jeg ga klar beskjed om at mamma ikke skulle få noen dårlige nyheter. Hun ville ikke tåle det. Det var vi som skulle høre sannheten. Og vi fikk vite at mamma kunne dø i løpet av natta. Det var en avgjørende samtale. Jeg gikk ikke på jobb, sier hun ettertenksomt.

Døde hjemme


Så smiler Inger Lernes Nilsen og tenker på at det var sommerferie, varmt, at hele familien var hjemme. At alt ble så riktig til slutt.
- Mamma la seg, sto opp igjen og la seg i løpet av kvelden. Vi fortalte henne da at hun kanskje ikke våknet her hjemme mer. Til slutt gikk vi alle og la oss. Litt over midnatt hørte vi mamma klynke, og jeg fikk holde mammas hånd og trøste henne de siste minuttene hun levde, sier Inger.

- Vi fikk tatt et skikkelig farvel. Ungene har ikke spurt hvor det er blitt av bestemor. De vet at hun er død, fordi de fikk være med dødsnatta. Hånden var kald, og de spurte hvorfor. Dagen etter gikk de ut og plukket blomster som de la rundt henne. Ingen ting av dette kunne skjedd hvis mamma hadde dødd på sykehus. Hjemme kan vi være oss selv og følge våre egne regler, sier Inger Lernes Nilsen.