Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Vi går med en følelse av frykt. For hva som kan dukke opp rundt neste hjørne.»

De amerikanske soldatene Brock Berkey og Michael Peacock ser vaktsomt til alle kanter. De vet at de kan bli skutt hvert øyeblikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BAGDAD (Dagbladet): - Jeg går rundt med en følelse av frykt når jeg er ute og patruljerer. Du vet ikke hva som dukker opp rundt neste hjørne. Vi er nødt til å stole på at de ikke skyter oss, men det er hardt, sier 23-årige Brock Berkey fra Pennsylvania.

Klokka er snart åtte om kvelden, og mørket faller på i Bagdad. Brock Berkey og tre av hans stridsvognkolleger fotpatruljerer i et av Bagdads dårligere strøk.

VENNER OG FIENDER:

De 16 soldatene i stridsvogntroppen i tredje infanteridivisjon har vært i Kuwait og Irak i fire måneder nå. De er godt trent til krig og har vært med i direkte kamper på veien fra Kuwait til Bagdad. De har drept for første gang. Men de siste to ukene har stridsvogngutta fått en ny oppgave: De er ordenspatruljen utenfor det robbede og utbrente produksjonsministeriet i Bagdad.

- Det er godt å være over i en ny fase. I krigen var alle rundt oss fiender. Nå får vi møte irakere og snakke med dem, sier stabsløytnant Michael Deliberti (31).

Kaoset rundt de fire patruljerende soldatene er komplett. Små barn kommer springende opp til soldatene for å ta dem i hånda og si «hello». Nysgjerrige irakere henger ut over balkongene for å se på patruljen. De roper og vinker. Soldatene smiler, hilser og snakker tilbake. Men mellom smilene ser du årvåkne blikk som skanner gatene for mulige farer. Skuddsalver runger i området. Som det gjør overalt i Bagdad i disse dager.

FULLE MENN:

En mann kommer løpende og roper «Ali Baba. Ali Baba». Han tar tak i sersjant William Lewis (27) og forsøker å dra ham med seg.

- Jeg synes synd på dem. De vil at vi skal være her i gata hele tida, men det har vi ingen mulighet til. Vi patruljerer tre-fire ganger om dagen for å roe ned situasjonen, men vi kan ikke gjøre mer. Vi bare venter på at irakerne skal få i stand en ordentlig politistyrke igjen, sier Deliberti.

Mannen fortsetter å rope «Ali Baba». Han er på gråten. Soldatene snakker ikke arabisk, og skjønner ikke hva han sier, men lader våpnene sine og blir med. I neste gate ser vi en mann i treningsdrakt springe for livet. Soldatene sikter mot ham. Han stopper.

- Han stjal alle pengene mine. Dere må arrestere ham, roper irakeren. Fortsatt på arabisk.

En annen iraker kommer til og oversetter. Treningsdraktmannen undersøkes. Han er full og har buksene fulle av irakiske dinarer.

- De er mine, sier han.

- Nei, de er mine, hyler den andre gråtkvalt.

Soldatene er rådville. Men gir til slutt pengene til mannen i dress.

En ny mann kommer til. Han forteller om en full mann med kalasjnikov rundt neste gatehjørne.

- Det handler om samme mann hver kveld. Vi har beslaglagt mye fra ham, sier sersjant Lewis og lader våpenet igjen.

På ei gatetrapp sitter en dørgende full iraker. Rundt ham er en masse menn. To-tre av dem kroppsvisiteres. En splitter nye kalasjnikov beslaglegges sammen med seks pillebrett. På gata står fire tomme vodkaflasker.

- Det er mange som drikker og spiser piller. Så går de ut og skyter, forklarer Lewis.

RIKTIG MED KRIG:

27-årige Lewis er sjefen for de 15 stridsvognsoldatene. Han snakker som en foss og sier at han ikke skjønner krigsskepsisen i Europa i forkant av krigen.

- Det var ingen annen mulighet enn krig. Når du er her i Irak, skjønner du at krigen var det eneste riktige for å få bort Saddam Husseins regime. Jeg har bare møtt en eller to fiendtlig innstilte irakere. De fleste byr oss på te og ønsker oss velkommen. Det er en fantastisk opplevelse å være her, sier han.

- Dette er din første krig, og du har vært med og drept mennesker. Hvordan takler du det?

- Jeg har sett noen ting som jeg nok ikke vil snakke eller skrive bok om. Under kampene var vi dypt konsentrert: Det var de eller oss. Det kan nok hende at jeg vil begynne å tenke på hva jeg har opplevd når jeg sitter i stua og drikker øl. Men foreløpig er jeg hundre prosent fokusert på jobben og har ikke sjanse til å tenke på hva vi har opplevd, sier sersjant Wiliam Lewis (27).

Soldatene er stort sett på vakt hele tida. De sover oppå stridsvognene. Fire mann på hver vogn. En provisorisk dusj er satt opp i produksjonsministeriets hage. Et ordentlig toalett finnes ikke.

- Noen ganger våkner jeg opp og tror at jeg er hjemme med min kone og tre barn. Men det går fort opp for meg at jeg er her, ler Deliberti.

Hvor lenge soldatene må bli i Irak, vet de ikke. Kanskje en måned til. Kanskje to. Kanskje tre.

- Jeg savner friheten til å gjøre hva jeg vil når jeg vil. Å sitte i en stol og drikke øl. Å gjøre ingenting, sier Deliberti.

Hans yngste sønn er tre år. Deliberti har bare vært sammen med ham i elleve måneder på grunn av reising med hæren.

- Det er klart det er tungt. Men rett borti gata har de en baby som jeg hilser på og holder hver dag. Foreldrene kaller meg onkel Mike. Irakerne har ikke mye materielt, men de møter oss med smil, te og mat. Jeg håper de klarer å bygge opp et demokratisk samfunn, sier han.

Løytnant Lewis er ikke så langt unna kona si som Deliberti. Kona Christine (22) er nemlig også soldat. Hun er plassert på Bagdad-flyplassen, en liten halvtime unna.

- Jeg har ikke sett henne på fire måneder, hvilket er ganske frustrerende. Men jeg forsøker å ikke tenke på det. Jeg sier til meg sjøl at hun er i USA, sier Lewis.

Stridsvognsoldatene sier at deres verste opplevelse i Irak er synet av ødeleggelsene av Bagdads mange bygninger. Etter Bagdads fall sikret nemlig amerikanerne bare oljeministeriet. Alle andre miniserier og offentlige bygninger er robbet og brent ned.

- Situasjonen i Irak gjør meg trist. Spesielt når irakere kommer bort til oss og spør når skolene åpner igjen. Om når de skal få strøm og hvorfor så mange hus er brent ned. Det er bare trist, sier Brock Berkey.

- Hvis vi hadde hatt flere bakkestyrker tidlig inn i Bagdad, ville alt vært bedre. Da hadde det ikke vært så mye stjeling og ødeleggelse. Det er trist, men dessverre lite å gjøre med nå, sier Deliberti.

Soldatene sier alle at de vil tilbake til Irak i framtida. Fortrinnsvis som turist og ikke soldat.

- Jeg håper at jeg slipper å komme tilbake til Irak som soldat, men det er nok sannsynlig at vi vil ha soldater her lenge. Det skylder vi jo også irakerne. Vi har jo ødelagt deres myndigheter og må hjelpe dem å bygge opp et bedre samfunn, sier Lewis.

PENGEKRANGEL: Michael Peacock og William Lewis prøver å kontrollere to irakerne som krangler om hvem som eier pengene som ble funnet i en full manns lommer. Et titall menn følger nøye med på hva soldatene gjør med de to kranglende irakerne. - Vi vil ha politi tilbake i gatene, sier de alle.
VÅPEN FLYTER: Hver eneste dag beslaglegger Michael Deliberti og hans stridsvognsoldater våpen i kvartalene rundt produksjonsministeriet. - Vi tar våpnene fra de samme personene. Kveld etter kveld, dag etter dag, forteller Deliberti.
503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 371892057


Varnish cache server

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media