«Vi gjorde bare det vi måtte gjøre. Det var egentlig ikke så gloriøst.»

KOLUBARA (Dagbladet): - De som trodde på en bedring av levestandarden over natta, er selvfølgelig skuffet. Men alt i alt har vi det bedre enn før. I hvert fall kan vi snakke fritt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Arbeiderne i Kolubara-gruvene, en knapp times kjøring sørover fra Beograd, var revolusjonsheltene da Slobodan Milosevic ble styrtet 5. oktober 2000.

I fire dager hadde gruvearbeiderne i Kolubara stått i spissen for en protestaksjon som utviklet seg til en blanding av generalstreik og folkefest over hele Serbia.

I byer og landsbyer bygde arbeidere, arbeidsløse, studenter og elever barrikader. Protesten gjaldt Milosevic-regimets svindel med opptellingen etter presidentvalget 24. september.

Regimet nektet å erkjenne at utfordreren Vojislav Kostunica hadde vunnet og forsøkte å tvinge gjennom en ny runde mellom ham og Milosevic. Politiet og hærstyrker ble sendt til gruvene.

Signalet

Skiftleder Radisav Jovanovic (53) var på vakt dag og natt disse dramatiske oktoberdøgnene. Da politiet og hæren ikke grep inn mot gruvearbeiderne, ble det tolket som det signalet til allmenn oppstand i Beograd.

Jovanovic er stolt over hva som ble oppnådd. Arbeidskameratene i Serbias største kullgruve nikker samtykkende.

- Vi gjorde bare det vi måtte gjøre. Det var egentlig ikke så gloriøst det vi foretok oss. Selv de mest hardbarkede av politifolkene som ble utkommandert, skjønte at spillet var ute for Milosevic.

Stolt

En arbeider spøker når vi kommer til gruva og spør etter kafeen - som er stengt.

- Nå må vi henge i stroppen. Vi har ikke tid til å sitte på kafé, sier han.

Men Jovanovic vil likevel gjerne by på et glass av plommebrennevinet slivovitsj, som arbeiderne forteller at de har gjemt unna for besøkende. Det blir med kaffe og vann i de dampende 35 varmegradene.

- Alt har sin tid og sin ende. Så vi snakker ikke så mye mer om revolusjonsdøgnene, filosoferer arbeidskameraten, systemsjef Milan Janaskovic (48).

- Men vi er pokker så stolte over vår innsats, legger han til.

Arbeidet er fortsatt knallhardt ute i gruva, både på en slik heit sommerdag og når gradestokken kryper ned i 10- 15 minusgrader vinterstid.

- Vi har nok fått det bedre. Ikke mye, men nok til at vi kan brødfø familien med lønna, som tilsvarer 250- 300 euro, forteller Goran Jarkovic (39). Han betjener uhyret som graver ut kullet ute i det åpne bruddet.

Milosevics banemann

Branko Stevanovic (29) kjører oss i jeep ut til dagbruddet.

- Goran kjenner meg igjen fra besøkene for snart to år siden, blant annet fra dagen da Milosevics banemann, nåværende president Vojislav Kostunica, kom ut til gruvearbeiderne for å takke dem for innsatsen.

Et flertall av dem ønsker at Kostunica nå skal bli valgt som serbisk president 29. september. Men mange vil ha den respekterte økonomen Miroljub Labus, som for tida er jugoslavisk visestatsminister. Han er den serbiske reformlederen Zoran Djindjics kandidat.

- Jeg tror Kostunica vil vinne, sier Goran.

- Kostunica er altfor langsom. Han snakker alltid om reformer, men uten å gjøre noe. Labus er konkret, sier systemsjef Janaskovic.

- Jeg vil aldri stemme på Kostunica. Jeg gjorde egentlig ikke det for to år siden, heller. Valget den gangen var for meg en folkeavstemning mot Milosevic, understreker Radisav Jovanovic.

Titos sekretærer

Mens andre frykter for en del av forandringene og er skuffet over at lønningene ikke er tre-fire ganger så store, kan reformprosessen ikke gå fort nok for Janaskovic og Jovanovic. Sistnevnte har en sønn som snart er ferdig med doktorgraden i maskinteknologi i USA og som vil hjem og ta fatt.

- Problemene er at vi ikke har midler til å investere i nye maskiner, men enda mer at det jeg kaller Titos sekretærer fortsatt har makta i byråkratiet. De motsetter seg forandringer. Vi har kull nok til minst 50 års drift. Ingen av oss 3000 ansatte har mistet jobben etter revolusjonen. Tvert om trenger vi 1000 arbeidere til. Ironisk i et land med to millioner arbeidsløse. Men arbeidet her er hardt, sier Jovanovic.

Glemt

Gruvearbeiderne diskuterer politikk, og helst storpolitikk. USAs politikk i Afghanistan og Irak, Midtøsten, krangelen mellom Kostunica og Djindjic.

- Men vi diskuterer ikke med en slik intensitet som før. Vi er mer opptatt av de nære ting, av jobben, av hvordan vi skal få et bedre liv, sier Jovanovic.

Goran Jarkovic er ikke sikker på hva han denne gangen har å fortelle Kostunica om han dukker opp i gruva før valget.

- Jeg tror ikke verken han, Labus eller Djindjic kommer hit. Jeg er redd topp-politikerne har glemt oss. Slik er livets gang.

STOLTE ARBEIDERE: Goran Jarkovic (39) - nummer to fra høyre - forteller at ingen i gruvene har mistet jobben etter revolusjonen. Arbeiderne har fått det bedre. Her er han sammen med kollegene i Kolubara-gruvene.