- Vi hadde det så fint sammen

BRANDVAL (Dagbladet): Tett i tett sto sørgende elever i skolegården på Brandval. Høylytt snufsing, stille tårer. To tomme pulter står tilbake etter søskenparet, ei jente på elleve og en gutt på nesten seks.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gule trebygninger rundt en skolegård. Flagget på halv stang i den kalde vinden - før høstsola har fått tak. Små og store, med tunge skritt over skoleplassen. Presis klokka 08.15 var skolens 130 elever samlet i gymsalen, fulgt av sorgtunge lærere og foreldre. Prest og helsesøster var også til stede, sammen med oppvekstsjefen i kommunen, Grethe Fossum. Det var rektor Paul Inge Tønseth som i går fikk den tunge jobben med å fortelle at to små liv er borte i den vesle bygda, drept av deres egen far.

- Alle spør seg hvorfor. Foreldrene var to av samfunnets støtter. Aktive, engasjerte mennesker, godt likt og et forbilde for mange i bygda. Far var aktivt med i barneidretten i Brandval, trener for småjenter i fotball, samt trener for de aller minste. Mor jobbet i barnebasen på flyktningmottaket. Det hele er så uforståelig og så meningsløst, sier Grethe Fossum.

Livsglad jente

Etter skoletid sitter Guro Stensbøl (11) og Hanne Johannesen (12) side om side i sofaen og minnes venninnen. Hanne bor i nabohuset til den avdøde familien, i den vesle landlige veistubben med fire eneboliger. Fra stuevinduet kan de se bort på det tomme huset:

Alt ser ut som normalt. Gassgrillen står framme på terrassen, to barnesykler ligger henslengt ved inngangsdøra. I et hjørne ligger plaskebassenget fra i sommer. To kaffekopper og termosen står på bordet i solkroken. Det eldre huset er nyoppusset, nymalt og velholdt. I stua står lyset på.

- Det var populært å være med henne hjem. Foreldrene hennes var så blide. Hun elsket tøys og tull, var alltid omtenksom og livsglad. Hun pratet med alle og var utrolig snill, spesielt med lillebroren sin. Han var med henne overalt. Det var hun som pleide å følge ham bort til lekekameraten, slik at ingenting skulle skje ham på veien, sier de to venninnene.

Fotballfest

Fotball og håndball førte de tre venninnene sammen.

- Vi hadde det så fint sammen, sier Guro og Hanne og ser på lagbilder fra Norway Cup i fjor og Faaberg-turneringen nå i sommer: glade jenter i fotballdrakter. På et av bildene ei lyshåret jente, smilende og glad på huk foran faren sin, treneren for jentelaget. - Han ble aldri sint på oss, bare hevet stemmen litt hvis vi ikke hørte på ham. Akkurat som datteren var han glad i vitser og tull. Vi har bare positivt å si om ham, sier jentene.

.

I dag skulle de ha fått innbydelsen til fest for fotballgruppa.

- Det er sesongslutt. Vi skulle ha delt ut innbydelser til jentene på treningen i dag, sier Tom Johansen. I flere år var han trener sammen med familiefaren.

- Da jeg hørte nyheten uten å vite om hvem det dreide seg om, slo det meg ikke at det kunne være ham, sier Johansen.

Hva med kattene?

Hanne trodde først at den tragiske nyheten ikke kunne være sant. Da det umulige var virkelighet, raserte hun rommet sitt.

- Jeg ble så lei meg. Jeg måtte få det ut, sier hun. Rundt hånda bærer hun armbåndet hun fikk som gave av den drepte venninnen. - Hva skjer med kattene deres? spør plutselig Hanne. - Missy og Sofus, hvem tar hånd om dem?

Hun og Guro har planlagt at de skal skrive hvert sitt brev til sin døde venninne. Brevene skal de legge i esken som står på pulten hennes. På pulten, med hvit duk, står et bilde av den livsglade jenta, sammen med en rose, lys og bamser.

I dag skal den columbianske stjernen Shakiras musikk høres i klasserommet med en elev for lite. Det var hennes yndlingsmusikk.

VENNINNER: Guro Stensbøl (t.v.) og Hanne Johannesen ser på bildet av fotballaget sitt, tatt i august i år. Nå mangler to, deres venninne og hennes far, lagets trener. - De var så flotte, begge to, sier jentene.