Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Vi har aldri fortalt brødrene våre hvor ille det har vært

Når det stormer rundt John Arne Riise, handler folkesnakket også om familien. Lillesøstrene Camilla (23) og Amalie (18) har blitt mobbet hele skolegangen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NØTTERØY (Dagbladet): «Uff, hva skal jeg gjøre? Jeg har kuttet meg i dag. 7 snitt på overarmen og i  underarmen. Jeg er dum, men det var deilig. Jeg må takle dette, jeg må skjerpe meg. Men jeg tror jeg vil dø. Hver dag vil jeg hoppe i vannet ved broen, hver eneste dag. Jeg er faktisk 16 år, hvorfor tenker jeg slik?»

Ordene ble skrevet i sirlig jenteskrift 20. januar 2010, i dagboka til Amalie Riise. Nå leser hun høyt fra den, på kjøkkenet hjemme på Nøtterøy.

Kort tid etter at hun skrev disse ordene forsøkte Amalie å ta selvmord. Smerten bak har en lang historie.

«Selvforherligende tufs» Etter at John Arne Riise tirsdag kveld scoret den avgjørende straffen og sikret Norge seier over Slovenia på overtid, var tittelen på Dagbladets forside «SØT HEVN».

Han ble forrige fredag den fotballspilleren i historien som har spilt flest kamper med det norske flagget på brystet, TV 2s Arill Riise mente på Twitter at en riktig markering ville være å kalle statuen foran Color Line Stadion for John Arne Riise. Statuen forestiller nemlig venstrebacken, men heter «Fotballspilleren» fordi Aalesund-treneren mente det var feil å hylle én spiller.

John Arne Riise la ut to nå herostratisk berømte meldinger der han uttrykte at han aldri har fått særlig med støtte fra hjembyen. Etterspillet bør være kjent for alle som leser aviser: VG-sporten viet saken fire sider og forsiden, og Truls Dæhli erklærte Riise for en «selvforherligende tufs».

Stengte kommentarfelt Diskusjonen overskygget dekningen av VM-kvalifiseringen. Nettavisenes kommentarfelt eksploderte. Mamma Berit kontaktet selv flere medier når diskusjonene hamret løs på både sønnens personlighet, henne selv og resten av familien.

Dagbladet stengte kommentarfeltene to ganger før det ble bestemt å fjerne alle kommentarfelt på diskusjonen rundt Riise.

Dette intervjuet skulle egentlig stått på trykk forrige helg, men ble utsatt for ikke å komme midt i diskusjonen rundt landslagssamlingen.

Problemstillingen er velkjent for familien:
- De som skriver kommentarene, de skulle bare visst at det sitter to søstre og leser alt med lupe, sier Camilla til Dagbladet.

- Kommentarene går på person, ikke sak. Jeg tror neppe de tenker over hvordan de ville reagert om noen skrev slik om deres familie.

Kontroversiell familie Søstrene vil fortelle sin historie i håp om at den kan hjelpe andre. Mamma Berit står motvillig i bakgrunnen, hun har nektet dem å gjøre det før.

Nå er de voksne og bestemmer selv. Amalie blir 19 år i november, Camilla er 23.

Da John Arne Riise ble fotballproff var han 17 år, og mora ble med til Monaco halvparten av tida. Broren Bjørn Helge var 15 år, Camilla 9 år og Amalie 4 og et halvt. Pappa Thormod sluttet å jobbe for å kunne ta best mulig vare på familien.

- Jeg husker at vi måtte si hadet veldig ofte, men forsto ikke hvorfor de måtte dra, sier Amalie i dag.

Ett år seinere begynte mobbingen.

- Jeg merket det først på fotballbanen, der hørte jeg folk slenge kommentarer om familien min bak ryggen på meg, forteller Camilla.

Folkesnakk Både John Arne og Berit ble raskt profilerte, de søkte ingen hjelp med mediehåndtering og ble kontroversielle i hjembyen. Ennå går folkesnakket høyt om familien i Ålesund, etter år med episoder som John Arnes SMS-flørt med norske kjendisdamer, Berits anklager mot tidligere Ålesund-trener Ivar Morten Normark på tv og Aalesund-supporternes sang «sønn av ei hore» da Bjørn Helge skulle spille for Lillestrøm på Color Line stadion. Da brødrene dro ut, ble Camilla og Amalie igjen i hjembyen. Derfor var det de som sterkest fikk merke konsekvensene av folkesnakket.

- Vi har aldri fortalt brødrene våre hvor ille det har vært, sier Camilla.

Bjørn Helge har opplevd noe av det samme, siden han bodde hjemme da broren ble proff og deretter bodde i Lillestrøm og lettere kunne se familien. John Arne har bodd i utlandet i hele denne perioden, og har derfor ikke opplevd mobbingen på samme måte.

- Han kan overse det som står i avisene, det kan ikke vi?

Skolens ansvar Camilla spilte fotball, hadde et nettverk rundt seg og en lærer og en klasse som slo ring rundt henne mot folkesnakket. Bestevenninna hennes trakk nylig fram hvordan hun alltid har stått last og brast med familien sin, og «hvis jeg skulle gått i krigen, ville jeg hatt med deg». Hver gang Camilla kom i konflikt på skolen, tok de fatt i problemet med konfliktråd. Det virket, hun kom aldri igjen i bråk med samme person.

- Sto det noe om familien min i avisene, kunne jeg søke tilflukt i klasserommet og få støtte der. Jeg vil invitere lærerne mine når jeg gifter meg, sier Camilla i dag.

Amalie hadde et annet utgangspunkt, og ble mobbet helt fra hun begynte på skolen.

- Mobberne sto gjerne i en flokk og snakket dritt. De kalte meg udugelig, sa «familien din er dritt, du fortjener ikke å leve, vi skal drepe familien din». Det var mye dytting, skumping, kalde skuldre og slikt. Guttene var fysiske først, jentene hang på. Hadde jeg ei ny jakke, fikk jeg høre at jeg hadde fått alt på grunn av broren min. Det endte ofte med at jeg løp hjem fra skolen før det var ferdig, sier Amalie.

Skolen forsøkte å ta tak i problemet, og i en periode måtte Amalie møte hver mandag morgen på rektors kontor for å gå gjennom hva avisene hadde skrevet om familien i helga.

- De visste at jeg fikk dritt uansett om John Arne hadde scoret eller ikke. Men jeg ble mer traumatisert av den gjennomgangen, enn av det elevene sa, sier hun.

- Kjøp pepperspray Da Camilla begynte på videregående, ble hun mer sårbar for folkesnakket. De første månedene snek hun seg langs veggene i skolegården og turte ikke gå i kantina alene. Hadde hun verken matpakke eller selskap, gikk hun heller sulten.

STOLTE: Amalie og Camilla har blitt mobbet på grunn av brødrene, men er like stolte av dem likevel. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
STOLTE: Amalie og Camilla har blitt mobbet på grunn av brødrene, men er like stolte av dem likevel. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet Vis mer

- Det er vondt snakke om. De kunne si slikt som at «broren din er så jævla dårlig, du er enda verre. Mora di tror hun er den kjendisen» og slikt. Det høres kanskje ikke så ille ut, men det er mange som sier det, og de roper det ut fra motsatt side av matsalen når du kommer inn.

Hun begynte derfor på toppidrettsgymnaset og flyttet til Bærum. Bjørn Helge spilte for Lillestrøm, så hun hadde god støtte fra broren sin.

- Det var et nødvendig miljøskifte. Hadde jeg ikke fått bytte skole, ville jeg droppet ut og murt meg inne i leiligheten.

Løgnhistorier Snart bestemte også resten av familien seg for å flytte, og Thormod og Berit tok med seg Amalie til Nøtterøy. Hun opplevde at klassekameratene først tok godt imot henne.

- Det snudde raskt, i løpet av noen måneder skjønte de at John Arne var lite hjemme og at jeg ikke var så kul som de trodde. Folk fant på løgnhistorier om meg, som spredde seg som ild i tørt gress. Jeg måtte sitte med hver enkelt i klassen og beklage noe jeg aldri hadde sagt, forteller Amalie.

- Jeg husker jeg satt på toalettet på ungdomsskolen og gråt.

Nå klarer ikke Berit å holde seg i bakgrunnen lenger. Dette var vondt også for mora, som den første tida pendlet til Ålesund for å fullføre sykepleierutdannelsen.
- Jeg hadde mye dialog med sosiallæreren på skolen, og fikk råd om å kjøpe pepperspray til Amalie for at hun skulle være trygg. Til slutt kom de også med et innstendig råd om å bytte skole, for å beskytte Amalie.

Hentet på russetreff Søstrene er enige om at det største problemet med mobbing, er at du til slutt tror på det mobberne sier om deg.

Camilla kom seg gjennom skolen med hjelp av gode venner, oppmerksomme lærere og et godt nettverk i idretten. Likevel kom hun enkelte ganger i situasjoner da hun måtte hjelpes ut.

- Da jeg var på russetreff i Kongeparken, var det bare gøy første dagen, minnes hun.

Neste kveld kom mamma Berit for å hente henne. Da hadde Camilla stått midt på plassen mellom russebussene, med en stor mobb rundt henne som helte øl over hodet hennes og ropte stygge ting om familien Riise.

Avskjedsbrev På kjøkkenet henger koselige ordspråk på veggene, Berit har forsøkt å skape et liv fylt av kjærlighet.

Amalies dagbok fra 2008 forteller om en annen virkelighet utenfor de fire veggene. På den nye skolen forsøkte hun å hjelpe andre som ble mobbet, men opplevde at det gikk enda hardere utover seg selv.

- Utrolig nok var jeg veldig redd for å dø i denne perioden her. Jeg skrev brev til alle i familien i tilfelle jeg skulle dø, forteller hun og blar gjennom brev etter brev i dagboka si.

Amalie var 14 år første gang hun skadet seg selv.

- Jeg hadde hatt en jævlig dag på skolen, sa jeg hadde vondt i hodet og dro tidlig hjem. Der satt jeg på badet i tre timer, mens jeg stirret på meg selv i speilet og lurte på hvordan jeg kunne bli kvitt smerten. Jeg var så sint at jeg knep meg selv i armen da jeg så barberhøvelen i dusjen. Alle tankene mine forsvant da jeg dro høvelen over håndleddet mitt, og satt og så på at jeg blødde. Jeg ble kvalm og dårlig, men alt annet forsvant, det var et visst adrenalinrush og jeg følte at det tross alt var bra for meg.

En vei ut Selvskadingen eskalerte raskt og fortsatte i tre og et halvt år. Amalie ble en mester i å skjule seg bak lange ermer og lukkede dører.

- Det ble slik at jeg måtte gjøre det to-tre ganger hver dag. Jeg kom meg ut av timen, måtte påføre meg selv smerte for å fokusere på noe annet. Det er sikkert vanskelig for andre å forstå, for meg ble dette en vei til å tenke på noe annet enn mobbingen.

Etter hvert lurte de rundt henne på hvorfor hun alltid skjult armene sine. Da foreldrene fant ut hva Amalie holdt på med, var det så ille at hun ikke klarte å slutte.

- Mamma kom inn på rommet mitt hver natt, to, tre, fire ganger. Hun lette etter skarpe ting, sjekket håndledda mine. For hver gang hun så at jeg hadde gjort «det», stelte hun sårene mine, forteller Amalie.

- Mamma gråt ofte da, men hun sa ingenting. Jeg sa ingenting heller, jeg hadde ikke noe å melde, jeg hadde nok med meg selv.

Slik fortsatte det til et stykke ut i første klasse på videregående. Da nådde Amalie bunnen.

Nær døden - Husker du hva som skjedde, Amalie?

Camilla ser på lillesøstra med smerte i blikket. For to og et halvt år siden var Berit i Sunndalsøra, da yngstedattera bestemte seg for at nok var nok.

- Jeg hadde bare en tanke i hodet, sier hun.

Faren kjørte henne til sykehuset. Mens mora ringte ungdomspsykiatrien, måtte Camilla holde søstera fast så hun ikke skulle skade seg selv.

De fikk henne med makt inn i bilen, og fikk henne til slutt tvangsinnlagt på psykiatrisk klinikk.Noen timer senere lå hun inne på et rom med gitter foran vinduene, ei seng, en kommode, en lampe og en person som satt utenfor og passet på.

- Paradis I vår var Amalie russ, Camille jobber i Forsvaret, begge har det bra. De mener de har kommet styrket ut av mobbingen.

- Det har ødelagt mye, men vi har alltid hatt familien å komme hjem til. Mobbingen har vært en øyeåpner, sier Amalie.

- Ikke la det være noen tvil: Vi er kjempestolte av familien vår, sier Camilla.

Ennå legger det som har skjedd en demper på hva de tillater seg selv, Amalie reiser sjelden til Ålesund fordi hun opplever falske rykter om seg selv på nettet etterpå. Camilla tar ikke bussen alene når hun er der. Begge har gode venner rundt seg og er sikrere på seg selv i dag.

- Mobbingen har roet seg i et lite år, sier Amalie.

- Det siste året på videregående fikk jeg ei bestevenninne og jeg har det bedre enn noen sinne. Jeg kan leve, jeg kan puste. Det er som å ha funnet paradis.

Dagboka er en påminnelse om hvordan det var.

«Nå har jeg det veldig vondt. Ingen vil prate med meg og jeg har sittet på rommet mitt i evigheter. Jeg stresser, og tårene mine renner. Jeg skulle ønske at ting ikke ble eller var sånn. Kanskje ting kan, eller blir bare sånn, for resten av mitt liv.»

Camilla sier det klart:

- Dette er en historie som kunne fått en annen slutt.

VILLE IKKE LEVE LENGER: Amalies dagbok fra to og et halvt år tilbake er sterk lesning. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet
VILLE IKKE LEVE LENGER: Amalies dagbok fra to og et halvt år tilbake er sterk lesning. Foto: Eirik Helland Urke / Dagbladet Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media