Vi har skiftet ham

Vi har gjennomlevd en revolusjon de siste 25 år som vi knapt har merket, men som vi fryktet skulle bli blodig, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Først en tilståelse. Jeg er en fryktsom natur. En utviklingspessimist. En journalistikkens Ludvig som ser farer og dystre utviklingstrekk overalt. Nå foreligger bindsterk forskning fra forskningsstiftelsen FAFO som får meg til å innse at mange av mine bekymringer har vært unødvendige. Verden har utviklet seg bedre enn de fleste kunne forutse og mye bedre enn samfunnsforskere har spådd. Med boka «Hamskifte – den norske modellen i endring» får vi en oppsummering av utviklingen i Norge de siste 25 år. Og det er interessant lesning for alle samfunnsinteresserte. Der finner for eksempel Høyre-leder Erna Solberg stoff som gir henne belegg for å hevde at Aps rolle i samfunnsutviklingen er overdrevet. Der finner Fafos viktigste bidragsyter trøst i varianter av «tida går, men LO består». Og der kan historisk interesserte sammenlikne den nære fortid med tidligere trendbrudd i historien. De som har studert historie vil først og fremst forbinde begrepet «hamskifte» med overgangen fra bondesamfunn til industrisamfunn. Fafo-forskerne bruker betegnelsen også om utviklingen av velferdsstaten og klassesamarbeidet i etterkrigstida. Fafos jubileumsbok handler om det tredje hamskiftet, det som har skjedd fra ca. 1980 og til nå.

I disse åra har Norge gått fra å være et «ni-til-fem»- til et «seven-eleven-samfunn». Åpningstidene er kraftig utvidet. Borettslagsleiligheter selges til høystbydende på det åpne marked. Vi zapper mellom et høyt antall kanaler. NRK har ikke lenger monopol i eteren. Mye av dette drev Willoch-regjeringen igjennom tidlig på åttitallet. Et modernisert Ap sørget seinere for at vi ikke lenger må stå i kø for å få telefon. Vi får den kastet etter oss og kan i tillegg bruke den til hva som helst, noe som mer skyldes teknologisk utvikling enn hvem som har hatt regjeringsmakt. Vi har gjennomlevd internettrevolusjonen og kommuniserer ubesværet med hvem det skal være over hele kloden. Vi må ikke spare for å få banklån. Bankene dytter dem på oss. Det har knirket i sammenføyningene underveis. Vi har hatt jappetid og bankkrise. Vi har hatt skyhøy arbeidsledighet. Vi har avgitt betydelig sjølråderett til EU. Forskjellene mellom de rikeste og fattigste er blitt større. Vi har flyttet fra landsbygda til byene. Vi er blitt rikere, feitere, eldre og mer bereist enn de fleste interrailere ville trodd. Markedet styrer mer, myndighetene mindre.

Samtidig har alle kriser og varige endringer skjedd innenfor rammer som er forunderlig stabile. De samme partiene kjekler på Stortinget og kjemper om regjeringsmakta. Fortsatt har Ap og sentrumspartiene samlet et solid flertall. De utgjør i bokas terminologi den «kontinuitetsbærende akse». LO og de andre organisasjonene har fortsatt betydelig makt. Velferdsstaten er i live. Faktisk er den styrket, fordi alle partiene vil ha den.

Det snakkes mer om den nordiske eller norske modell enn noensinne. Denne bygger i utgangspunktet på erkjennelsen fra den andre verdenskrig, formulert i den britiske Beveridge-planen, om at velferd og likeverd er konflikt- og krigsforebyggende. Men modellen har særlig i Skandinavia bestått prøven i møte med markedsliberalismen og høyrebølgen som feide over industrisamfunnene på 80- og 90-tallet. Nå er de nordiske samfunn blitt modeller for begrepet «flexicurity», altså kombinasjon av fleksibilitet og sikkerhet, samtidig som Norge og de andre nordiske land skårer høyt på mange ulike rankinger.

Skiftet av pels har skjedd med vår aksept. Vi har ønsket en mer moderne utgave. Vi er ikke blitt flådd. Forskerne forsøker avslutningsvis å forklare det med motsetningsfylte begrepet «kollektivistisk individualisme». Vi vil både ha fellesskapsløsninger og valgfrihet. Felles løsninger på noen områder står ikke i veien for individuell frihet på andre. Det er mulig for politikerne å få aksept for lønnsmoderasjon og bomringer. Og ingen klager lenger over røykeloven. Men på åttitallet var tida for lengst moden for å overlate noen valg til folk flest. Venstresidas større aksept for individuell frihet og høyresidas forsvar for offentlige velferdsordninger har ført til en «gravitasjon mot sentrum». Men politisk konformitet og korrekthet har samtidig banet veien for Carl I. Hagen og hans parti. «Ved å ta livet av Bondeviks regjeringsalternativ og la Ap danne sin første koalisjonsregjering med SV og Sp, klarte Hagen å gjenopprette høyre-venstre-aksen i norsk politikk», leser vi i boka. At Hagen tilskrives en slik rolle i en LO-finansiert bok, sier noe om hvilket hamskifte som har skjedd.