BOMBESKADD: Harald Føsker hadde ferie, men var innom jobben i Justisdepartementet for å printe noen dokumenter da bomben smalt 22. juli. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
BOMBESKADD: Harald Føsker hadde ferie, men var innom jobben i Justisdepartementet for å printe noen dokumenter da bomben smalt 22. juli. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

«Vi hører deg, vi hører deg»

Blindet og hardt skadd i det utbombede bygget hørte Harald Føsker de beste ordene i hele sitt liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): I dag fortsetter vitnemålene fra folk som ble berørt da terrorbomba gikk av i Regjeringskvartalet gikk av 22. juli i fjor.

Første vitne er Harald Føsker, direktør i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling. Han satt i femte etasje i høyblokka da bomba sprengte.

- 22. juli var en del av ferien, men jeg hadde sagt ja til å delta i et møte i Europarådet, så jeg måtte innom kontoret for å hente noen papirer. Jeg utsatte å gjøre dette til fredag. Jeg var innom kontoret, hilste på kolleger, og tok en telefon for å avtale med sjefen min om et foredrag. Også smalt det, sier Føsker.

- Gigantsmell Han har klare erindringer om forløpet.

- Jeg husker det som et gigantsmell, og at det kom noe i ansiktet, hode, overkropp. Det var som å bli slått med en stor spade. Jeg husker smellet; jeg husker slaget i ansiktet. Og så ble jeg borte. Da jeg jeg kom til igjen, hang jeg over restene av skrivebordet. Jeg så ingenting. Jeg var blind. Jeg kjente at det var masse galt med kroppen min. Jeg skjønte med en gang at dette var et terroranslag mot regjeringsbygget, fortsetter Føsker.

Føsker sier han ikke turte å bevege seg, fordi han skjønte det var et terrorangrep.

- Spytta tenner - Jeg hang der og spytta tenner, sier han.

Han turde ikke å bevege meg, i tilfelle gulvet var borte. Han ropte på hjelp, men ingen svarte.

- Jeg skjønte etterhvert at dersom jeg ikke sparer stemmen, så mistet jeg den. Jeg skjønte at jeg måtte porsjonere ropene mine, sier Føsker.

Han fryktet at noen var inne i det utbombede bygget for å «gjøre ferdig jobben sin» - altså drepe de skadde.

De beste ordene - Så, lå jeg der og fortsatte å rope. Så kom kanskje de beste ordene jeg har hørt i hele mitt liv. Det var en politimann som sa «vi hører deg, vi hører deg». Da ble jeg båret ut, og kom inn i en ambulanse og ble kjørt til Ullevål sykehus, sier Føsker.

Føsker sier han skal opereres i øynene igjen i morgen.

- De skal forsøke å sy på nye linser. Jeg har skader på skarpsynsenteret. Det er ulike skader på øynene, sier han.

Føsker har gått jevnlig til psykolog. Han forklarer at han har følt seg konstant forkjølet siden 22. juli, trolig på grunn av skader på bihulene. Han forteller at han sliter litt med hukommelsen.

- Det har mye med synet å gjøre. Det visste jeg ikke. Jeg må skrive ned mye fort, sier han.

Hjerneblødninger Føsker forteller videre om skadene han pådro seg som følge av Breiviks bombeangrep.

- To hjerneblødninger og brudd på skallen. Jeg er fortsatt plaget av svimmelhet og ubalanse. Jeg mistet 15 kilo de første tre ukene, og det har vært en lang opptreningsperiode, sier han.

- Hukommelse er veldig knyttet til synet. Kommunikasjon er veldig knyttet til synet. Det å miste synet har en del sideeffekter; det er vanskelig å oppfatte hva folk sier på litt avstand, når du ikke ser mimikk, sier han.

- Hørselen er nok redusert. Jeg har tatt en test, og den er annerledes enn den var. På grunn av smellet er det mye hodesus, eller øresus, som er plagsomt, sier Føsker, og legger til at han lå fem uker på Ullevål etter angrepet.

- Jeg var i veldig god fysisk form om morgenen 22. juli, og legen sier det var det som reddet livet mitt, sier Føsker.

Tilbake i jobb Føsker sier han nå er tilbake på jobb, med 40 prosent sykemelding.

- Før jul begynte jeg så smått. Det var godt å komme på jobb og være med kolleger, sier han.

- Jeg føler at jeg har mistet friheten min, på mange måter. Sertifikatet er borte. Friheten til å gjøre impulsive ting er borte. Jeg var glad i å trene, gå på ski. Det er borte. Nå må alt gjøres på en helt annen måte. Nå må noen være sammen med meg. Friheten jeg hadde, er forsvunnet. I så måte er det en berøvelse av min personlige frihet, sier Harald Føsker.