«Vi kjente en optimistisk lukt av at nytt land skulle vinnes.»

MALISHEVE (Dagbladet): Den tidligere så søvnige provinsbyen Malisheve, midt i krigsherjede Kosovo, er sentrum for Europas hemmeligste politiske prosjekt. Her syder det av selvsikre geriljakrigere, spionrykter, framtidstro og usikkerhet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det banker hardt på døra. Klokka er noen små timer over midnatt, og etter hvert banker det på alle hotellets sju dører. Det viser seg å være Sultan, en ung, lokal UCK-kommandant som jeg og to pressekolleger var på jakt etter i hele går kveld. Nå står han der i underbuksa og er slett ikke klar for noe intervju.

-Jeg må til fronten. Jeg må til fronten. Hvor er nøkkelen, skriker han.

Det viser seg at det er BBC som har nøkkelen. BBC-reporteren var lengst ute i går kveld. Nå ordner hun opp for Sultan i truse og BH, og låser opp hotellets utgangsdør slik at den unge kommandanten kommer seg til fronten. Tilbake på Sultans rom er en ung, meget vakker kvinne. Hun skal ikke til fronten. Men i denne krigen, der albanerne virker forberedt på å ofre alt for sin frihet etter årelang serbisk undertrykkelse, er det mange måter å tjene fedrelandet på.

Det er krig. Men også en krig - kanskje nettopp særlig en krig - byr på absurde og muntre episoder. Tenke seg til, selve Sultan, mange unge albaneres helt, innelåst på et hotell etter en natt med sin elskerinne, og ute av stand til å ta seg til fronten uten ved hjelp av en kvinnelig BBC-reporter i bare trusa!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ha, ha. Det tar tid og sovne igjen etter slik svir.

Hanen galer. Så trøtt som jeg er høres det falskt og ynkelig ut, og lyden drukner nesten i regnet som plasker ned. Jeg forbanner hanen og at jeg ikke røyker. Et stearinlys er eneste mulige lyskilde, men jeg har ikke fyr.

Mørket klarner tankene. Hvor annerledes var ikke alt i går? Blide, solbrune krigere væpnet med både automatvåpen og pistol var høflige og åpne. Det er ingen tvil om at albanerne kjemper denne krigen med entusiasme og tro på seier.

-Vi er kommet hjem for å vinne eller dø, sa en mann på rundt 30 til oss.

Til og med hanefar i bakgården oppførte seg annerledes. Han spankulerte høyreist og bredbeint i sitt harem, og gol klart som ei klokke. Noen hundre meter unna trente noen ungdommer karate.

Fotograf Hansen og jeg følte vi var midt i en revolusjon. Vi kjente en optimistisk lukt av at nytt land skulle vinnes. Av at en ny rettferdig stat skulle bygges. Entusiasmen var over alt. Men vi registrerte også noe annet.

-Ingen fotografering av noe som helst, da blir alle filmene deres tatt. Dere får ikke lov å gjøre intervjuer. Ellers kan dere gjøre akkurat som dere vil. Gå og se dere rundt, sa en kommandant.

Men ungdommer som trener karate for frihetens sak, rett mot vårt eget hotellvindu, er i det minste et slags fotoobjekt. Klikk. Enn viss revolusjonær glød, riktignok altfor langt unna, selv med teleobjektiv, er festet til film.

Men Hansen og jeg må videre. En ti år gammel Renault 5, som har fraktet krigsreportere rundt i årevis, og som ingen gråter over hvis den blir borte eller sprengt i lufta, er vår fremste allierte i kampen mot fotoforbudet. Landskapet er vakkert. Jorder og åser bugner av markens grøde. Unger som gjeter dyr, hele familier i hestekjerre på vei til frihetens sentrum Malisheve. De smiler og hever en knyttet neve i serierssikker hilsen. Klikk.

Men fotograf Hansen klager:

-Faen, ikke kjør så fort. Du kan i alle fall gire ned til 2.gir. Og journalisten gjør som fotografen sier, slik det som regel er, og stanser til og med helt noen ganger.

Kveldssola legger seg over åsene i vest, og en mett følelse av fred tar Hansen og meg. Følelsen av å høre til et sted blir sterkere i slike øyeblikk. Enten man er fra Snåsa eller Drøbak, enten man har sin Heimat i en tysk Dorf, eller er fra Kosovo, så skjer det samme med oss. Det er godt å føle seg hjemme. Som i Bosnia er det kjærligheten til og eiendomsretten over land også denne krigen handler om.

-Vi tok Malisheve og området rundt på bare noen timer. Vi satte opp noen veisperrringer og gravde noen skyttergraver. Og de få serbiske politimennene som var her rømte. Nå er det vårt, og festningsverkene er sterke, sier en mann opprømt.

SEIERSSIKKER: En knyttet neve er den unge kosovo-albanerens seiershilsen

Erobringen av dette området, der det praktisk talt ikke bodde serbere, skjedde for fire uker siden. Nå er de få serberne som var her borte.

Men midt i entusiasmen er det igjen noe som kanskje ikke stemmer helt. En eldre mann vi møter svarer slik på spørsmålet om det er bedre nå enn før.

-Det er som natt og dag, svarer han.

-Hva mener du med det?

-Natta var svart. Og dagen er hvit, svarer han trist, på en måte som kan være tatt rett ut av tekstboka for sovjetisk eller jugoslavisk propaganda på 50-tallet. Dengang han var ung, og det gjaldt å svare riktig på alle spørsmål som dreide seg om politikk.

Og når jeg ber ham utdype hva han mener, så gjør han ikke det. Han rister bare på hodet.

Ikke vet jeg hva han mener, men jeg har jo opplevd dette før, i Sovjetunionen og det som før het Øst-Europa. Og det kan meget vel være det George Orwell kalte «doublespeak» - at man sier noe, men mener noe helt annet - den gamle mannen signaliserer.

Mørket siger på. Kafeene langs hovedgata spiller discoslagere fra 80-tallet. Vi spiser grillet sauekjøtt og drikker øl. Ved nabobordene gjør de det samme, men der tar automatvåpnene mye større plass på bordet enn maten. En mann snakker:

-Vi må være forsiktige. Forrige uke arresterte jeg tre serbere. De var spioner. Jeg rettet automatvåpnet mot dem. De hadde ikke en sjanse, sier han.

-Hva hadde de gjort?

-Det kan jeg ikke si.

-Hvor er de nå?

-Det kan jeg ikke si.

-Hvem er du?

Mannen slår avvæpnende ut med hendene, og fortsetter:

-Men ikke bare serbere. Jeg utviste også en kollega av dere, ei spansk jente.

-Hvorfor det?

-Fordi hun snakket mistenkelig godt serbisk.

Jeg sier ikke mer. Denne mannen er åpenbart en etteretningsmann. Hansen og jeg tar høflig farvel. Men den spanske kollegaen han utviste, snakker et mangelfult serbo-kroatisk som hun lærte seg under krigen i Bosnia. Terskelen for å være spion er åpenbart svært lav.

Men så er også UCK Europas suverent hemmeligste politiske organisasjon. Ingen utenfor vet hvem som er UCKs ledere. Ingen vet om det er Øen leder, eller flere. Og ingen vet om ledelsen er i Kosovo eller i eksil i Vest-Europa. UCK har trolig fire kommandanter. Men ingen vet hvordan forholdet mellom dem er, og om det er de som bestemmer. Det eneste som er klart, er at UCK er svært framgangsrik, med motiverte soldater, massevis av penger og våpen, og stor tro på seg selv.

-Vi skal først ta 70 prosent av landet, så får vi se, sier en offiser på flytende engelsk. Han mener at når de har 70 prosent av landet kan UCK vurdere å forhandle med serberne. Nå kontrollerer geriljaen mellom 30 og 40 prosent av landet, men ingen byer bortsett fra Malicheve. Offiseren ordner tilgang til den skadede nordmannen Pål Refsdal, som var med en gruppe albanere som smuglet våpen fra Albania, og nesten ble drept av serbisk politi.

-Jeg føler meg tryggere her enn i Bærum, sier Refsdal.

Og Hansen og jeg tenker at vi må ordne krigstillegg hvis vi noen gang blir sendt på reportasjetur til Norges rikeste bygd.

Vi er på veien igjen. Veiene i denne gryende staten er krøttestier, siden kampen om hovedveiene er den viktigste i stillingskrigen UCK nå kjemper mot jugoslaviske politistyrker. Langs hovedveiene er det snikskyttere fra begge sider. Hansen og jeg foretrekker krøttestiene.

Noen steder er det kvinnelige vaktposter ved sjekkpunktene. Med kalashnikover hvilende i armkroken, ranke i kroppen, og med profiler som skåret i antikk marmor, passer de bestemt på oss.

Jentesoldater i det sterkt mannsdominerte albanske samfunnet? Rart tenker jeg. Men jeg tenker en gang til, og husker jentebrigader i Maos Folkets frigjøringshær, og i de marxistisk styrte landene på Afrikas horn, Etiopia og Eritra. Selv det kanskje mest kvinnefiendtlige samfunn i moderne tid, Khomenis Iran, brukte kvinnelige soldater i sin propaganda for å markere at det var et helt folk som var mobilisert i kampen for den gode sak.

Eller er jentesoldatene uttrykk for kvinnefrigjøring?

-Nei, så bestemt ikke, sier en kilde som er en klok observatør av det albanske samfunnet.

I Kosovos hovedstad Pristina er det blant utdannede mennesker en økende bekymring for hvilken retning UCK tar. Det er denne hemmelige geriljaorganisasjonen som nå styrer den politiske utviklingen i Kosovo. Men en økende usikkerhet for hva UCK egentlig er, gjør at albanere i hovedstaden snakker om «enverisme», etter den albanske diktatoren Enver Hoxha, som drev det mest brutale diktatur av alle ledere i Øst-Europa som kalte seg marxister. Mange albanere i Pristina er bekymret.

Det er markedsdag i Malisheve. Men Hansen og jeg skal hverken handle ku eller gearkasse til traktor. Vi forlater Malisheve med blandede følelser. Her en en enorm entusiasme for frigjøringskrigen, men også tegn i tida som ikke er postive. Vi kjører mot den siste kontrollposten til UCK. Noen få hundre meter lenger bort er det serberne som har den fysiske kontrollen. Sjefen for kontrollposten til UCK vil vite hvem vi er, og jeg gir ham mitt visittkort.

-Dagbladet. Så det er dere, sier han.
-Dere har kjørt alt for mye rundt. Vi har nok lagt merke til dere. Ikke gjør det neste gang, advarer han.

Vi kjører noen hundre meter, og det første tegn til liv vi ser er et serbisk militærkjøretøy med 15-20 tungt væpnede politisoldater på lasteplanet. Engstlige unge ansikter skuer utover markene på jakt etter snikskyttere, men de peker også foraktelig mot Hansen og meg med sine kalashnikover. Vi har en papirlapp med den hatede utenlandske PRESSE festet til frontruta på vår røde Renault. En soldat slår en vits. De andre ler, og ser på oss. Hva annet kan de gjøre? De er ikke her for å vinne eller dø, som albanerne, men for å prøve å overleve, og så komme seg fortest mulig hjem. Stakkars Kosovo.

<B>FRIHETSKAMP:</B> Med den albanske dobbeltørnen og UCK skåret inn i skjeftet på kalashnikoven kjemper denne geriljasoldaten for Kosovos selvstendighet.