Vi lar oss ikke suge

EU-debatten er blitt en politikerfri sone, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høsten 1994. Britiske parlamentarikere og representanter for EU var invitert til den norske ambassaden i London for å overvære EU-avstemningen. I de siste målingene lå det an til ja-seier, men det ble snart klart at nordmennene hadde gjort det igjen. Flegmatiske briter tok resultatet med fatning, men hevet likevel et øyebryn over vertskapets stadig bredere glis. Hvordan kunne den norske utsendingen og hans kone åpenlyst feire regjeringens nederlag?

Jo, ambassadøren var selvfølgelig EU-motstander. Hva var så merkelig med det?

Etter fire søknader og to folkeavstemninger har nordmenn lært seg å leve med EU-splittelsen. Den går helt til topps i regjeringer, tvers gjennom partier og storting og har skapt overraskende allianser, som den mellom byradikalere og primærnæringen. Folkeavstemningen i 1972 blir omtalt som det rene familiedrama, hvor menn stemte ja, mens kvinner stemte nei. Min 12 år gamle bror prøvde å bevare husfreden ved å gå med en ja- og en nei-button. Det ble ingen skilsmisse, men en leieboer med nei-sympatier unngikk så vidt å bli kastet ut.

Og nå er det på’n igjen, debatten varer vel helt til neste uke. EU-tilhengerne er yre ved tanken på at Norge skal følge med i Islands dragsug og skriver innlegg så tastaturene hopper. Island er et uslåelig argument, bare vent. De eneste som holder kjeft er ja-politikerne. De har for lengst mistet motet, lagt ned våpnene og snakker om vaksiner i stedet.

Norges stridige forhold til EU er like gammel som meg, så det begynner å bli voksent, om ikke modent. I 1962 var det britenes søknad som trakk oss med, i 72 var det danskesuget, i 94 svenskesuget – og nå er det den lille sagaøya som vil gjøre det umulig for oss å stå utenfor. Noen vil dermed si at suget blir stadig mindre. Det ville i hvert fall være en av de første gangene siden Snorre at Island får avgjørende betydning for norsk politikk.

Uansett kan det bety at vi ender som Sveits med et bilateralt forhold til EU, og det er vel ikke uventet at nordmenn etter hvert tar mer etter sveitsere enn våre naboer. 48 prosent av nordmenn sier nå at de er mot medlemskap, ifølge Synovates novembermåling, og Nei til EU må nærmest betraktes som en stay behind gruppe som truer med å bevege folket igjen hver gang Jens Stoltenberg erklærer sin forbudte kjærlighet for høylytt.

I et av de mest følelsesladete stridsspørsmål i norsk politikk, er det pragmatismen som rår. EU-striden er så fastlåst at Jonas Gahr Støre knapt bryr seg med å gå i dialog med sine motstandere i sin ferske bok. Stortingspresident Thorbjørn Jagland har som en ensom Don Quijote kjempet mot vindmøllene, og nå har han også gitt opp sine landsmenn og melder seg selv inn.

Det er i det hele tatt vanskelig å se hvilke argumenter som skulle overbevise nei-tilhengere. Det solidariske og fredsbevarende prosjektet de etterlyste i ’94 er gjennomført uten å ha gjort synlig inntrykk. Tvert imot protesterer man heftig mot konsekvensene. Det er vel og bra med polske håndverkere i oppgangstider, men det får være grenser. Bokstavelig talt. Det vedvarende og vektige argumentet om at Norge betaler regningen uten å ha innflytelse, blir fortsatt mistenkeliggjort som et ønske fra NHO. Alternativt Gro. Uttrykket «å stå på gangen» vekker bare vonde følelser, selv om det nylig ble illustrert til gagns av Stoltenbergs besøk i EU.

Utenforlandet, annerledeslandet, det har aldri virket. Når Europabevegelsen hånflirer av at EØS-området snart består av halvannet land, skremmer det ingen. Det ene landet er jo verdens rikeste. Det er jo oss.

EU er ikke som andre politiske spørsmål. «Stemmer teller, men ressurser gjelder», har statsviteren Stein Rokkan spissformulert den norske maktstrukturen. Med det mente han at de store organisasjonene preger samfunnet mer enn partivalg. Men i EU-spørsmålet, har stemmene telt mest, og gjett om folket er seg det bevisst. De lar ikke makta og politikken ta tilbake en millimeter mark. At Akersgata, med regjeringskvartalet og de største riksavisene, var for medlemskap syntes snarere å egge til motstand. Det er blitt nei-sidens prosjekt, og man lukker øynene for at EU er radikalt endret på disse årene og blitt det historiske samlingsprosjektet man nektet å tro på.

Vil Islands søknad tippe vekta? Noen håper at fiskerinæringen vil tenke seg om når deres islandske kolleger blir motpart i forhandlingene med EU. Men når Sverige ikke kunne dra oss med, synes det som ønsketenkning å tro et lite konkursbo vil overtale noen.

På den annen side, det krever mot for å snu historien. Da må det kanskje vikinger til.