Vi må ikke glemme

Fremmedfrykt og intoleranse er ikke utfordringer vi får og blir ferdig med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Her snakker vi om rasister og nazister hele tida. Folk på utsida har vel glemt dette. Jeg håper ikke det, men det ser slik ut! Sa Holmlia-gutten Daniel-Joseph Nakken på TV2 søndag kveld.

Fredag var det ett år siden 40000 mennesker gikk i fakkeltog i protest mot rasisme i Oslo. Så mange hadde ikke tatt til gatene siden den annen verdenskrig. Dypest sett handlet dette om en mobilisering for de verdier samfunnet vårt er bygget på, verdier vi vil forsvare i fred som i krig.

Drapet på Benjamin Hermansen rørte ved noe grunnleggende i samfunnet vårt. Drapsmannens kniv skar en flenge i det verdigrunnlaget vi ønsker Norge skal være preget av. Den skar rett inn i vårt selvbilde.

Tidsskille

I min appell på Youngstorget den iskalde februarkvelden sa jeg at tragedien på Holmlia var et tidsskille. Vi sto med all sannsynlighet overfor et rasistisk motivert drap. Vi var samlet den kvelden for å markere et tidsskille den andre veien, for å ta opp kampen for menneskeverdet, for å ta tryggheten i nærmiljøene tilbake og for å drive bort rasismen, nynazismen og pøbelen.

I ukene og månedene som fulgte, arbeidet regjeringen med å videreutvikle handlingsplanen mot rasisme. Mange tiltak ble vurdert og lagt fram. Vi besluttet blant annet å rette et særlig søkelys på forskjellsbehandling ved ansettelse av mennesker med minoritetsbakgrunn i staten. Vi påla alle statlige etater å innkalle minst én person med innvandrerbakgrunn til jobbintervju om en kvalifisert søker med minoritetsbakgrunn er blant søkerne. Vi nedla forbud mot diskriminering i boligbyggelag for å gjøre det lettere for minoriteter å skaffe seg bolig. Vi bevilget penger til å bekjempe mobbing i skolen for å bidra til å gjøre skolehverdagen til mange barn bedre. Den nye regjeringen har tatt dette arbeidet videre. Det er bred enighet om målene. Det er bra, fordi vi trenger klare holdninger fra landets myndigheter.

Kjernen

Men vi må gå ett skritt videre, like til kjernen av der holdninger skapes og får slå rot, like til hver og en av oss. Vi må ta vare på det engasjementet mange tusen mennesker over hele landet viste for et år siden. Vi må ikke gi ungdom som Daniel-Joseph følelsen av at de «på utsiden» glemmer.

For rasisme, fremmedfrykt og intoleranse er ikke utfordringer vi får og blir ferdig med. Vi må møte dem hele tiden, hver dag. Vi må rydde plass til debatt og ytringer i det åpne, offentlige rom. Vi må vise nulltoleranse for intoleransen. Det er ikke tilstrekkelig å peke på utgruppene, for et ekstremt miljø oppstår ikke ut fra intet. Vi kan bare forstå det som er ekstremt dersom vi har klare holdninger til hva som er normalt.

Vi som har bodd i Norge hele vårt liv, må åpne for verdier og kvaliteter fra de som kommer utenfra. Og de som kommer utenfra, må åpne opp for og ha respekt for de tradisjoner, normer og lover som gjelder i Norge. Skal respekten være gjensidig, må den gå begge veier.

Episoder

De siste ukene har vi fått høre om æresdrap i Sverige, der en svensk pike med kurdisk bakgrunn ble drept av sin far fordi hun var blitt «for svensk». Vi har hørt jenter fra innvandrermiljøer i Norge fortelle om beslektede episoder her hos oss. For to år siden avslørte den unge somaliske kvinnen Kadra omfanget av omskjæring av jenter i muslimske miljøer i Norge.

Vi skal ikke lære å leve med dette i toleransens navn. Professor i sosialantropologi Unni Wikan mener at skillet mellom ikke-vestlige innvandrermiljøer og flertallsbefolkningen øker over hele Vest-Europa. Hun advarer mot det som skjer i kjølvannet av at innvandrere marginaliseres og stigmatiseres.

Samtidig skal vi vokte oss for å la innvandringsdebatten mest handle om «de andre». Forsker og forfatter Marianne Gullestad utfordrer til en viktig debatt når hun i boka «Det norske sett med nye øyne» understreker at dette handler like mye om «oss», vi som har en trygg forankring i at vi alltid har hørt hjemme her. Gullestad mener vi reflekterer for lite over egne verdier.

Dette kan diskuteres. Og det er nettopp det vi bør gjøre. En løpende og søkende debatt om verdier, grenser og toleranse i vårt flerkulturelle samfunn er helt avgjørende for at vi kan skape fellesskap som inkluderer og ikke ekskluderer.