- Vi misforstås som flyktninger

Flyktningbarnet «Aina» ble skilt fra mor. Hun lider av «reaktiv tilknytningsforstyrrelse». Barnevernets behandling er nok en atskillelse fra foreldre og søster.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er enighet om at foreldrene har god omsorgsevne. Likevel mener barnevernet i Lyngdal at «Aina» er best hjulpet ved at hun skilles fra foreldrene og sin yngre søster.

«Aina» (6) ble tidlig atskilt fra mor. Derfor fikk hun en skade som kalles «reaktiv tilknytningsforstyrrelse». Den alminnelige oppfatninger er at slike skader best behandles ved å styrke nærheten mellom barnet og foreldrene. Men barnevernet i Lyngdal mener at det er best å skille «Aina» fra foreldrene og søsteren nok en gang, selv om alle er enige om at foreldrene har god omsorgsevne.

Utagerende

«Aina» var utagerende. I november 2002 plasserte Lyngdal kommune henne i fosterhjem.

- Barnevernets vedtak har ført til enda et følelsesmessig og kulturelt sammenbrudd for det lille barnet, sier Per Slinde, foreldrenes advokat.

«Aina» ble født for tidlig og lagt i kuvøse. Da hun var ett år, kom mamma på sykehus i seks uker. Barnevernet mener at tidlig atskillelse fra mor er hovedgrunnen til atferdsproblemene.

Da familien flyktet fra Tyskland til Sverige, fikk moren sammenbrudd og ble innlagt på sykehus.

- Da vi kom til Norge, var vi helt nedkjørte. Vi var innstilt på å få hjelp. Men så tok barnevernet datteren vår. Vi føler oss misforstått og straffet, sier faren Jaho Mujovic.

God omsorgsevne

Emina og Jaho er hos advokat Per Slinde i Oslo. De virker slitne og engstelige. Yngstedatteren leker på gulvet, eller klenger på mamma'n sin.

- Disse foreldrene får ikke tilliten norske foreldre normalt ville ha fått. Her i Norge sitter vi ofte med holdningen at det er vi som er verdensmestere i omsorg, sier Slinde.

Diagnosen kom etter en utredning. «Reaktiv» betyr tilbakevirkende.

- Å ta bort barnet er altså barnevernets behandling av lidelsen. Det virker som om barnevernet vil sykeliggjøre familien, sier Slinde.

Det paradoksale er at barnevernet understreker at foreldrene har «generell god omsorgsevne i forhold til barn med vanlig atferd».

- De regnes som gode foreldre for lillesøster på to og et halvt. Men ikke gode nok for «Aina».

Straffes

Emina og Jaho sier at «Aina» opplever plasseringen i fosterhjemmet som en straff.

- Hun har spurt mange ganger om hun skal straffes lenger nå, sier Emina.

I perioder har seksåringen sneket seg opp om natta og ringt til foreldrene.

Foreldrene har lite samvær: tre timer annenhver uke. I fjor høst fikk de forbud mot å snakke morsmålet sitt, bosnisk, med datteren. Fordi barnevernet ikke klarte å finne bosnisk tilsynsfører.

Før jul var saken oppe i fylkesnemnda for sosiale saker i Agder. Advokaten reagerte sterkt på at nemnda avslo kravet om en uavhengig sakkyndig vurdering.

- Fylkesnemnda vil tydeligvis ikke få klargjort hva som regnes som god behandling for barn med slike problemer. Nemnda vil heller ikke ha framlagt en uavhengig vurdering av hvordan nettopp dette barnet er best hjulpet, sier han. Han mener saksbehandlingen i fylkesnemnda på mange måter bar preg av å være en skinnprosess. 5. desember fastholdt fylkesnemnda barnevernets vedtak. Men nemnda understreker at barn og foreldrene bør få snakke sitt eget språk.

Savner søster

- Vi vil kjempe til det siste for barnet vårt, og for vår lille familie, sier Jaho Mujovic.

På kontoret til advokaten har lillesøster gått bort til telefonen. Hun løftet røret og ropte kallenavnet til storesøster. Igjen og igjen.

- Hallo! Ani. Ani. Ani. Hallo!

- Sånn gjør hun ofte, sier foreldrene.

Saken bringes nå til Lyngdal tingrett.

FORTVILER: - Vi var nedkjørte da vi kom som flyktninger til Norge. Nå føler vi oss misforstått og straffet av barnevernet i Lyngdal, sier foreldrene Emina (28) og Jaho Mujovic (34). Her sammen med den yngste datteren, som barnevernet sier paret er gode foreldre for.