- Vi snakker om katastrofen

LUANDA (Dagbladet): - Det er en lettelse å møte noen som vil lytte til det vi kan fortelle. Selv om dette er vonde minner, vil vi gjerne fortelle om det, sier to tenåringer fra krigsherjede Angola.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Augusta og Georgina bor på barnehjemmet Kwzoka i Luanda. De deltar i Magne Raundalens prosjekt for å bearbeide krigstraumer blant barn. Deres synspunkter kan være preget av at de er under behandling i Raundalens regi.

Angola er verdens mest minelagte land. Hver eneste dag blir voksne og barn skadd eller drept av miner. Barnehjembestyreren Luzia Ingles forteller at av alle de krigsskadde barna hun har arbeidet med i 34 år, er de mineskadde barna de verst rammede.

Mineofrene er ofte lukket og forsøker å gjemme seg bort. De føler at livet er ødelagt. Ikke kan de leke eller løpe som andre barn, og de har mistet troen på at de kan bli noe her i livet.

Katastrofen

Augusta gikk på en mine i mars 1992 i Kuito. Hun var sammen med en gruppe barn på vei til markene for å hente grønnsaker.

- Jeg hørte et fryktelig smell og så de andre løpe sin vei. Da jeg forsøkte å løpe etter, klarte jeg det ikke. Jeg så ned på føttene og så at den ene foten var borte. Jeg skrek, og heldigvis kom det noen soldater fra regjeringshæren og reddet livet mitt, sier Augusta.
Augusta ønsker å snakke om katastrofedagen, for da får hun kanskje endelig en protese.

- Det er vondt å snakke, men jeg synes at det er fint at noen vil høre hva som skjedde. Jeg snakket med noen amerikanere og de lovet å hjelpe meg med å få protese. De oppfylte ikke løftet sitt, sier Augusta.

Blodbad

Georgina er ikke et minebarn, men ble truffet av en granatsplint da det plutselig haglet granater over henne og gruppen hun sto sammen med hjemme i Kuito. Hver gang splinten, som ligger like ved blæren, gjør vondt, minnes hun blodbadet. Hun har ofte mareritt, og selv om legen hennes har lovet henne operasjon, har ingenting skjedd.

- Det hadde vært fint om vi som er krigsskadde kunne møtes, kanskje i grupper og snakke om det som har skjedd oss. Det hjelper å snakke om det, mener Georgina.
For øyeblikket forsøker UNICEF i Angola, i samarbeid med andre organisasjoner, å få startet opp igjen et traumebehandlingsarbeid. De har hatt slike opplegg før, startet av barnepsykologen Magne Raundalen.

Det er fint at noen vil høre hva som skjedde.

I ARBEID: Magne Raundalen hos de krigsskadde barna Augusta (til venstre) og Georgina i Angola. Han tilbakeviser kritikken fra de britiske forskerne.