Vi som elsker fjellet

Oppland er et fylke som i hovedsak er befolket av bønder og lillehamringer. Men er det noe galt i det, da?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG HATER Å VÆRE på danskebåten. Ikke bare fordi jeg sterkt misliker å befinne meg inni verdens største hermetikkboks sammen med 2000 drita fulle sardiner, det er i grunnen mest fordi jeg blir så skrekkelig sjøsjuk. Men slik går det gjerne når man er oppvokst på Otta i Gudbrandsdalen, så langt fra åpent hav det er mulig å kommme i dette landet. Det er ikke lett å bli sjøvant når nærmeste vanngående farkost i tilnærmet fast rutetrafikk er å finne 12 mil unna og heter Skibladner.

Oppland: Sammen med Hedmark det eneste fylket i landet som ikke har kystlinje. Med andre ord, gjennom historien har vi ikke vært utsatt for sjenerende mange impulser fra den store verden.

Fakta om Oppland

* Oppland er et av landets to «motorsykkelfylker», med to motorsykler per 100 innbyggere. (Det andre er Hedmark.)

* Skjåk er det mest nedbørfattige området i landet.

* Til og med juli i år var det 315 drepte og skadde i trafikken i Oppland.

* Oppland og Hedmark har høyere sykefravær enn resten av landet.

* Talet på rettslige inkassosaker øker. I første kvartal i år økte tallet med hele 29 prosent sammenliknet med samme periode i fjor.

Kilder: NRK, SSB og Oppland Arbeiderblad

Hedmark har i det minste grense mot Sverige. Og om svenskene ikke har gitt hedmarkingene den helt store kontinentale påvirkningen, sikrer de i moderne tid i alle fall vårt nabofylke tilgang på billig kjøtt og smuglersprit.

I gamle dager kom altså alt som var nytt mye senere til oss. Vi ble rett og slett hengende litt etter. Det hjalp lite å stå på Skibladnerkaia og vente på at skip lastet med silkestoffer, sveivegrammofoner eller kaffe skulle klappe til kai. Så vår inneklemte posisjon i Norge er kanskje noe av grunnen til at vi opplendinger fortsatt har et stempel som noe sidrompa. Litt treige og trauste, innadvente og umoderne. La nå det være sagt: Vi er kommet etter! Ikke for at vi er blitt trendsettere, men selv oppi dalom går femteklassejentene nå med hoftebukser, g-strengtruser og BH'er med innlegg. Og farge-tv har vi faktisk allerede hatt en stund.

Å SKULLE BESKRIVE OPPLAND som én enhet og ett folkeslag, er egentlig et håpløst mandat. Fylket er vel noe sånt som 40 mil langt, og inneholder veldig mange fjell og daler. Vi har flatbygder og fjellbygder, og en hel mengde vidt forskjellige dialekter. Lengst i sør pendler folk behagelig til Oslo. Lengst i nord kan morgenfugler med stor kjøreglede og splitter nye biler trolig dagpendle til Trondheim. Så vi er ikke akkurat en homogen forsamling. Jeg tror ikke jeg kjenner et eneste menneske som ville finne på å kalle seg en «opplending». Betegnelsen inneholder på en måte ingen identitet.

Så jeg hadde i grunnen ikke noe annet valg enn å gjøre som journalister flest gjør: lete etter en stereotype, og finne minste felles multiplum. Med andre ord: Jeg hentet Statistisk årbok.

Etter et dykk i statistikkene måtte jeg imidlertid infinne meg med at opplendingens image fortsatt ikke er av de mest spennende. Få flytter inn, og få flytter ut. Vi er lavt utdanna, vi er blant landets feiteste, og vi har de eldste bilene.

Det skjer lite som når opp i det riksdekkende nyhetsbildet. Ser du noe fra Oppland på TV, er sjansen stor for at det er fredag, og du ser på Norge Rundt. Vi har ingen profilerte rikspolitikere. Vi har ingen lokomotiver innen industri og næringsliv, bortsett fra at vi har vært gode på å produsere furumøbler - men det er det jo ingen som vil ha lenger. Og så er vi bønder, og det hjelper jo ikke på anseelsen i dagens subsidiefiendtlige samfunn. Men når byfolk kommer med sin bondehets, sitter vi i et hjørne og snakker om «byklyser», så det går muligens opp i opp.

Ja, vi er bønder _ det er det ingen grunn til å legge skjul på. 98938 sauer, 4844 mjølkegeiter, 10019 avlssvin, 161453 verpehøner og 113683 storfe fordelt på 7054 gårder kan ikke ta feil. Vi har flere husdyr enn innbyggere.

Og hurra for det. For det alle bøndene sørger for, er at Oppland faktisk lever. Uten dem, ville Oppland trolig ha vært avfolket ødeland. I tillegg holder de distriktet mitt praktfullt vedlikeholdt. Kjør langs Randsfjorden en pen vårdag og se på de vakre stasgårdene som ligger ned mot vannet. Kjør en tur gjennom Valdres, Heidalen eller Ottadalen der du aldri er lenger enn et slapt melkespannkast fra et gårdstun i lafta tømmer _ som fortsatt er i full drift. Så skjønner du kanskje hvorfor vi som kommer derfra ikke renner ned dørene på folkemuseet på Bygdøy og øvrige steder der stabbur og stavkirker er samlet for nasjonalromantisk utfoldelse.

NÅVEL, JEG MERKER AT at jeg er i ferd med å passere grensen til det bygdenasjonalistiske. Over til Opplands byliv.

Oppland har sikkert mange byer nå, etter frisleppet på bystatus-fronten. Til og med mitt kjære hjemsted med 3000 mennesker, et vinmonopol, et kjøpesenter og ei rundkjøring er blitt «by» etter en høytidelig markering med en syngende Britney Spears-lookalike i parken. Men det er bare to byer i Oppland; Lillehammer og Gjøvik. Lillehammer er byen for gudbrandsdølene, Gjøvik for vestopplendingene. Til disse respektive hovedstedene drar døler, totninger, landinger og valdriser i gjennomsnitt to ganger i året. Én gang for å handle sommerklær, én gang for å handle juleantrekk og julegaver.

For friluftsmennesker med urbane tilbøyeligheter, er Lillehammer et bra sted å bo. (Urbane mennesker med friluftstilbøyeligheter henviser vi til Oslo og Nordmarka.) Denne lille byen er omgitt av fjell og natur, og har samtidig et kultur- og restauranttilbud som egentlig ville passet best i en by med ti ganger så mange innbyggere. Derfor har det har vært litt sånn at «Den som ikke har gått konkurs nå, må stå!» i noen år nå.

Lillehammer er rusleturer gjennom gågata på lørdager, vafler med rømme og syltetøy på Nikkers, Lysgårdsbakkene som er opplyst i kveldsmørket, og sommerrevyen på Landhandleriet. Lillehammer er tjukke vinterjakker, motorvarmer _ og gode piggdekk når du blir rammet av kombinasjonen isete gate, bratt oppoverbakke og vikeplikt fra høyre. Og det blir du stadig vekk i denne byen som bikker bratt ned mot Mjøsa.

LILLEHAMMER ER NOK MER enn en tanke småborgerlig. Innfødte lillehamringer som fortsatt bor på Lillehammer er det vanskelig å ta høl på. De er hyggelige, men reserverte. Slik sett skiller de seg egentlig ikke fra opplendinger generelt. Vi slår ikke automatisk opp hjertedøra på vidt gap for fremmede. Men når de gjør det, har du trolig fått en venn for livet.

Som byfolk er lillehamringene kanskje litt mer belevne, men like fullt reserverte. Men sjenerte er de ikke, slik en kompis av meg mener befolkningen i bykonkurrenten Gjøvik er.

Som Opplands-skribent må jeg egentlig bare legge meg flat og innrømme at mitt kjennskap til Gjøvik stort sett begrenser seg til CC-Mart'n (kjøpesenteret), og et litt tåkete minne om en veldig hyggelig bibliotekbar besøkt etter banketten på et årsmøte i Oppland Journalistlag.

Folk som har mer greie på det (Les: min kompis Terje som har bodd der i tre år), sier byen har et litt harry preg. Med det mener han innslag av tennissokker, flatfyll, rånebiler, 80-tallsmusikk og -frisyrer. Jeg vet ikke, jeg.

- Sjenert og tilbakeholden befolkning, til tross for at de insisterer på at de er byfolk, sier Terje.

- Men de har et veldig bra musikkmiljø _ mange bra konserter med lokale band!

Jeg tror Gjøvik er ålreit. Litt nærmere Oslo, Gardermoen og dermed verden forøvrig enn Lillehammer. Litt mindre jålete, men ellers litt som Lillehammer. Men uten så mye fjell rundt.

NÅR JEG NÅ ER inne på temaet fjell: Det er umulig å fortelle hvordan Oppland er, uten å skrive om natur. Vi har mye natur. Vi er oppriktig glade i naturen. Vi krangler om naturen og sloss for naturen. Vi lar ikke Statkraft komme og bygge ut vassdragene våre sånn helt uten videre. Husker dere Dokka/Etna-krangelen? Har dere hørt om Øvre Otta-vassdraget? Det er oppe hos oss.

Vi regulerer hyttebygging i attraktive fjellheimer med knallhard hånd. Enkelte steder slipper kommunene hyttebyggerne løs med den ene hånda, mens de signerer avslaget på søknadene om å få sette opp gjerder rundt de samme hyttene med den andre. Da blir det bråk. Vi vil gjerne ha folk opp til oss, men ikke hvor som helst. Vi vil gjerne ha pengene deres, men de får ikke lov til å sette opp stengsler slik at folk _ og husdyr ikke kan ferdes fritt. Men hytteeiere liker ikke digre kyr som skubber seg på hushjørnene og sauer som driter på trappa. Så da setter enkelte opp gjerder likevel, til ville protester fra bønder og miljøvernere, og så kommer Kurt Oddekalv og river ned gjerdene en gang i året. Omtrent sånn er det det foregår.

Og så har vi rovdyr som stryker langs fjøsveggene, rovdyr som bøndene vil skyte og naturvernere vil verne. Så krangler vi litt om det også. Men moskusene på Dovre får gå i fred.

Vi har i det hele tatt veldig mye natur tett på kroppen. Det er klart det preger oss. Hjemme pleide vi jentene å si at mannfolkene hadde fire intersser. Jakt, fiske, fotball og kvinnfolk. I prioritert rekkefølge. Kanskje er det derfor så mange av oss flyttet til byen? Der stiller vi i alle fall bare bak fotballen i køen.

EN MERITT HAR VI: Oppland er det største turistfylket i landet. Vi banker faktisk alle ned i støvlene, Oslo og fjord-fylkene inkludert. Uten at jeg noen gang har søkt det eksakte svaret på hvorfor. En eller annen markedssjef kunne sikkert ha svart Hafjell, Kvitfjell, Beitostølen, Rondane, Jotunheimen, Dovrefjell, rafting i Sjoa og så videre. Joda. Men mitt svar på hva som er så spesielt med det hele er velsignet enkelt når jeg en altfor sjelden gang sitter på en fjelltopp i en fjellheim, og skuer over mot et par andre fjellheimer. Helst i litt kald, klar høstluft, når lyng, kjerr og fjellbjørk blør ut sine siste farger langt nedenfor meg.

Det er natur nok til alle her, og du behøver ikke helt opp på Galdhøpiggen for å finne den. Når du sitter på en eller annen stor eller liten topp, kan du høre stillhet. Da kan du kjenne hvordan du puster helt ned i tærne, og nyte følelsen av ubegrenset armslag og utsyn.

Når jeg sitter sånn, tenker jeg av og til på at under meg ligger dalen og stedet der jeg er vokst opp. Der går livet litt langsommere enn i Oslo. Det tar omtrent fem minutter fra du har reist hjemmefra til du er der du skal være. Hvis det tar et kvarter fra du drar fra jobb til du er kommet hjem, er det fordi du har hentet ungen i barnehagen i mellomtida. Og når sånne ting ikke tar så lang tid, behøver du ikke å stresse så voldsomt for å bli ferdig med alt det andre du skal gjøre.

Og, der nede fra dalen er det utrolig kort vei opp hit til fjellet igjen.

Det er i slike stunder, når jeg har sittet på toppen min en stund og fått livet ned i hvilepuls, at jeg tenker: Kanskje, en dag, skal jeg flytte hjem.

RONDANE: Oppland er stort sett befolket av bønder og lillehamringer, mener artikkelforfatteren.