Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vi som elsker Italia

Italia slipper alltid unna. Trikset er en gorgonzola og et lite glass Barolo - for hyggens skyld.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLE VISSTE

det ville gå galt da Italia overtok denne uka. Alle visste at så snart den lille mannen i glinsende dress, med Pinocchio-nesa og det hvite glefset fikk sjansen, ville han glippe i dannelsen, snuble i metaforene og tryne så ettertrykkelig i parlamentarismen og demokratiet at hele verden kom til å få øye på maskinpistolen under silkedressen. Formann Berlusconi kunne vært EU-motstandernes drømmecapo. Meine Damen und Herren, ladies and gentlemen, eller som vi sier i Italia: signore e signori. Velkommen til fellesskapet av korrupte kjeltringer. Berlusconi kan i prinsippet frata EU all den legitimitet som trengs i disse dager. I stedet gir vi faen. Mannen er jo fra Italia.

DET GIKK SÅ MANGE SLAGS RYKTER.

Hver sommer i sju år dro vi fra den vesle landsbyen i fjellene og ned til stranda for å bade. Tråklet oss rundt krappe svinger mellom bugnende oliventrær, nedover på kryss og tvers til vi stanget neseborene i eimen av solbadolje, parmesan, stekte kyllinger, eksos, basilikum og tomatsaus nederst i veikrysset mot Middelhavet. Til venstre lå Genova, til høyre Nice, men først lå «vår» strand, et inngjerdet stykke overbefolket sand med grønne fluktstoler og parasoller til leie. Både stranda og strandbaren ble drevet av Gianni og svigerfamilien. Noen sa at Gianni måtte betale beskyttelsespenger til mafiaen. Andre sa at Gianni var mafiaen. Gianni selv hadde svarte krøller, bar overkropp, røde badeshorts og myke, mørke øyne og drev usentimentalt sin unge kone fra bord til bord med serveringsbrettet på strak arm og forklelommen full av knitrende sedler.

TJA, SA VI.

Først sa vi selvfølgelig jøss - mens vi tittet rundt etter folk med frakk og fiolinkasse. Men hver sommer tok det bare et par minutter, så trakk vi på skuldrene og bestilte et lite glass Fernet-Branca til, for magens skyld. For hvem kan egentlig vite hvordan saker og ting henger sammen, og folk sier jo så mye. Så vi snakket om noe annet. Om turen til Siena, om den store domen i Orvieto, om søndagsutflukten i campanjaen til Pietros rustikke lunsjbord med alle forrettene. Aller helst ville vi bo her året rundt, og bli gamle sammen om hundre år under pinjetrærne - en middagshvil unna verdens kulturarv mens tomatene rødmet og tida sto stille. I alle fall var det ingen som snakket om å boikotte landet og vinen eller hva man nå gjør når det skal legges press på andre lands politiske og korrupsjonsbefengte ledelse. Sist uttrykt overfor Østerrike da velgerne der la fra seg en høyreekstrem og udelikat Haider i suppa.

«EUROPA HAR EN

siviliserende virkning, jeg har ingen angst for Berlusconi,» sa forhenværende revolusjonær Daniel Cohn-Bendit, nå EU-parlamentariker og leder for De grønne, til Aftenposten. Det var riktignok like før Berlusconi innledet sitt presidentskap med å anbefale den tyske SPD-representanten en rolle som quisling i en nazifilm. På den annen side skal vi nok se at den europeiske sivilisasjonen igjen kommer til kort overfor en skamløs italiensk diktator som på beste antiterrorvis har erklært seg den islamske kulturen overlegen, noe Berlusconi gjorde etter 11. september. Som om det gjør noe? Ikke så lenge parmaskinka og melonen står på bordet sammen med et ørlite glass Chianti Classico Riserva.

FOR TROLIG FORETREKKER

også maiopprørets far i Paris i 1968, den grånende Cohn-Bendit, en moden gorgonzola og et lite glass i skyggen av fikentreet, i likhet med alle vi andre som elsker Italias matfat, det sølvgrønne landskapet og Milano-designen på sitruspressene. Sammenliknet med opprørets slitsomme rabalder til bruk mot kjeltringer med for mye politisk makt, har nemlig tilliten til sivilisasjonens virkning den fordel at vi kan bli sittende. Slik jeg ble da EU-presidenten denne uka satte tunga fast i skolissene mens han gjorde fra seg i plenum. Pinlig, tenkte jeg og kom heldigvis på en rosa kyllinglever på toast, med kapers, nykvernet pepper og et lite glass vin santo, en gang for lenge siden, i Trastevere.

BERLUSCONI STINKER

av leiemord og brune bakrom der byttet deles. Han er valgt av et italiensk flertall som aksepterer politisk korrupsjon. Utenfor mafiafilmene, museene og kokebøkene er nemlig italienerne tildelt rollen som Europas sjarmerende barn og politiske analfabeter. Italia har påført EU en president Marlon Brando ville gitt et tilbud han ikke kunne avslå. Et ørlite glass grappa til?