Vi som elsket Sverige

STOCKHOLM (Dagbladet): I går avlyste statsminister Göran Persson sin reise til selveste Washington. I stedet måtte han forsøke å finne en vei ut av det parlamentariske kaoset etter valget. Det eneste vi vet om utfallet, er at han kommer til å lede en svak regjering. Samtidig sendte markedet både krona og aksjer ut i fritt fall. Der ro og orden har hersket, er det nå norske tilstander.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ingen grunn til å harselere over dette. Tvert imot. Svenskene har det tøft nok fra før, og har hatt det lenge. Nå vet vi bare at velgerne har gjort Göran Svenssons økonomiske ryddesjau mye vanskeligere enn han skulle ønske. Hans advarsler mot norske tilstander med en svak regjering, tok velgerne ingen notis av. Det sosialdemokratiske partiet, selve symbolet på stabilitet og stø kurs i et par generasjoner, har ikke hatt mindre oppslutning siden 1928. Det var i det såkalte kosakkvalget, der de borgerlige skremte med russiske tilstander hvis sosialistene fikk makta.

  • Men Sverige har mistet sin dyd også som forbilde på et stabilt parlamentarisk system. Slik har det gått på så mange andre områder i samfunnet også. Sverige er rett og slett blitt et «tråkigt» og grått samfunn, som er blitt hengende igjen i gamle former og reguleringer. Ikke alt kan skyldes det økonomiske tilbakeslaget på slutten av 70-tallet, like lite som vi nordmenn har alt å takke oljen for.
  • Jeg glemmer ikke hvor imponert jeg var over Sverige da jeg på midten av 60-tallet var utsending til Folkpartiets Ungdoms kongress i Falkenberg. Alle bilene, rikdommen, storslagne middager og flybåren Monica Zetterlund fra Stockholm til dansen. Her var planfrie kryss og motorveier i en tid da Sinsen-krysset så vidt var lysregulert. Fri abort var den store kampsaken i en tid knapt noen politiker våget å snakke om det her hjemme.
  • Sverige var foregangslandet. Der lå framtida. Vi forsøkte så godt vi kunne å kopiere deres skoler, helsevesen, trygder og pensjoner. For ikke å snakke om det nøytrale Sverige med sine Vietnam-protester og frihavn for amerikanske desertører. Så kom svenskeantennene som en frisk pust inn i våre blytunge NRK-stuer. For ikke å snakke om valgkampene, som var en befrielse for oss som trasket i den norske traurigheten. Kunne det tenkes større kontraster enn Trygve Bratteli og Olof Palme på talerstolen?
  • I dag har vi fortsatt svenskeantenne, men ingen snakker om svensk TV. Der i gården holder de seg fortsatt strengt til stoppeklokka i valgdebattene. Det er bare komisk. Åpningstidene er som før Astrid Gjertsens tid her hjemme. Du må være tidlig ute om kvelden for å få deg en matbit i Gamla Stan. Systembolaget har lørdagsstengt, og hos kjøpmannen får du bare utvannet pils. På enkelte felter kan man få inntrykk av at kristdemokraten Alf Svensson har styrt landet et par tiår.
  • Også på et annet område ble Sverige normalisert denne valgdagen. Bare 78 prosent avga stemme. Det er som i de fleste andre land, men i Sverige er det skremmende lavt. Velgerne har latt seg mobilisere av store politiske motsetninger og skarpe skillelinjer, gjerne markedsført av sylskarp politisk retorikk og hatske utfall. Nå brer politikerforakten og likegyldigheten seg også i Sverige. Folk er lei av løftepolitikken, avstanden mellom partiene er blitt så liten. Unntaket er Gudrun Schyman og Alf Svensson og deres ikkeøkonomiske budskap. Dessuten er det ikke politikerne som styrer likevel. Det er markedet, det, i vår globale økonomi. Så hvorfor skal man bry seg om de tradisjonelle partiene når politikken uansett går ut på å tekkes markedskreftene og massemedia?