Vi som ikke tente lys for USA

USA har stilt fattige Pakistan et ultimatum om at det må være med å myrde sin enda fattigere bror, Afghanistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi som ikke tente lys for USA utenfor ambassaden, vi som ikke på den offisielle sørgedagen sto tre minutter i stillhet sammen med Europas ledende statsmenn, vi følte den samme smerten over terrorens uttrykksformer og menneskelige lidelser som disse, men vi følte også en kvalme, en håpløshet over dette hykleriet som lå bak akkurat denne markeringen, derfor tente vi ingen lys, derfor sto vi ikke tre minutter med bøyet hode; hvorfor gjorde vi ikke det?

Fordi vi visste en ting: Om fem tusen amerikanere hadde omkommet under et jordskjelv i California, ville ikke Europa ha markert dette med tre minutters offisiell stillhet, i så fall ville det ha vært en hån overfor jordskjelvofrene i Tyrkia for en tid tilbake; derfor kan med rette følgende spørsmål stilles til Jens og Thorbjørn: Hvorfor tre minutters stillhet? På grunn av antall døde og lidende? I USA?

I så fall, hvorfor bare i USA, i de tilfellene der et stort antall mennesker dør og lider?

Svaret ligger opp i dagen og derfor kommer kvalmen; de statsmannsregisserte sørgeminuttene ble iscenesatt fordi symbolene på Vestens maktsentrum, Pentagon, og symbolet på Vestens rikdom, World Trade Center, ble rammet, det siste lagt i ruiner; slik fungerte disse tre sørgeminuttenes som en skjult politisk markering, noe av det desidert kvalmeste som er skjedd i moderne tid, fordi det lokket til seg de ekte sørgende massene, til og med i land som definitivt burde ha jublet, hvilket de også gjør, inne i seg selv, fordi denne gang var det ikke en flyktningeleir i Libanon som ble truffet, ikke en trekkspillfabrikk i Irak, ikke et sykehus i Serbia og heller ikke et grønnsakmarked i Tel Aviv, men det som ble truffet var intet mindre enn terrorens Far og terrorens Mor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor blir kvalmen enda sterkere om vi går videre: Etter i flere døgn å ha lyttet til utallige kommentatorer på CNN, etter å ha hørt Vestens statsledere uttale seg, etter å ha fulgt dekningen i norske medier, er det ikke en eneste en, bortsett fra professor Johan Galtung, som hittil har gjort et seriøst og utdypende forsøk på å stille det enkle spørsmålet hvorfor ?

Hvorfor USA, hvorfor Pentagon og WTC?

Dette spørsmålet blir ikke stilt fordi det er meget ubehagelig, bent frem farlig, spørsmålet stilles ikke fordi det finnes kun ett svar: USA har i løpet av det siste halve århundret, ved sin egen aggressive politikk, sin selvutnevnte rolle som verdenspoliti, sine okkupasjoner, sine boikotter og blokader og sin støtte til undertrykkelsesmakter sannsynligvis forårsaket så mye lidelse og død, fattigdom og trakassering rundt om på kloden at 5000 newyorkere bare blir en ubetydelig, nærmest usynlig nagle i en likkiste tettpakket med spiker hamret inn av USA; om vi så legger til dette landets handelstyranni, som ved sine blekksprutkonserner plyndrer u-land fra Amazonas til Bangladesh, da får vi svaret på dette hvorfor.

Vi får svaret på hvorfor det nettopp var Pentagon og World Trade Center som var målet og ikke Peterskirken, Big Ben eller operahuset i Sydney.

Det tennes selvfølgelig ikke noen lys, eller proklameres noen stillhet om 15- 20 tusen irakske barn dør av sult og sykdom pga. av den USA-ledede boikotten av dette landet.

Jens, Jan og Kjell Magne bøyer neppe hodet når Amazon-indianere blir utryddet og fordrevet av paramilitære grupper fordi USA-eide konserner skal utvinne mineraler eller lete etter olje; dette er bare et par eksempler, jeg kunne ha listet opp dusinvis.

Slik har det vært, og slik later det altså til at det skal fortsette å bli.

USA er i krig, og vi har slengt oss på denne krigen, som NATO-land. Osama bin Laden er navnet på fienden, han er terrorist, han fremstilles som en hjerterå, religiøs fanatiker, som selveste materialiseringen av den rene Ondskap, en mann uten ideologi, uten budskap, uten noe ønske; slik presenteres han i amerikanske medier, og slik fremstilles han i våre egne, men har noen tatt seg bryderiet med å se nærmere på denne mannen og kretsene rundt ham? Det virker ikke slik, det virker ikke slik , men sannheten er kanskje at man ikke tør fortelle hva denne mannen står for. Bin Laden har tusener på tusener med sympatisører verden over, hans nettverk teller 53 autonome grupper, spredt i ulike land, bin Laden har selv skrevet en rekke politiske artikler og stilt en rekke vel funderte krav; hans artikler og skrifter, hans knivskarpe politiske ideologi kan finnes og leses om man tar seg bryderiet med å oppsøke biblioteket i Islamabad, der har sikkert CIA og terrorforskere vært, men det passer ikke USA og Vesten å offentliggjøre dette, fordi det forklarer dette meget ubehagelige hvorfor. Essensen i Osama bin Ladens hvorfor, og også hos en rekke andre beslektede terroristgrupperinger kan sammenfattes i tre meget sentrale punkter:
1.Den urettmessige okkupasjonen av palestinsk jord etter 1967, der USA har vært garantist for Israels ekspansjon, 2. USA skjending av muslimske verdier i Gulfen, og 3. USAs ekstraktive utbytting av den 3. verden.

USA har erklært krig, USA vil knekke terrorismen, taktikken er gitt og applaudert av våre egne politikere; USA har, med metoder vi kjenner altfor godt, stilt fattige Pakistan et ultimatum om at det må være med og myrde sin enda fattigere bror, Afghanistan; slik blir man kvitt terrorismen, terrorister over hele verden skal tas på denne måten; den Pentagon-styrte terminologien er enkel og primitiv, dette er så skammelig og perspektivløst at kvalmen nødvendigvis må etterfølges av håpløshet.

Håpløshet fordi:

Drep gjerne Osama bin Laden og ødelegg hans kommandorekker og nettverk, men vit at etter bin Laden følger en hær av nye terrorister, nye nettverk, med andre og langt mer sofistikerte våpen; om 5- 10 år vil flykapringer med tapetkniver, knuste lommespeil og korketrekkere være antikverte metoder, da er det den biologiske kofferten, bomben kamuflert som mobiltelefon og det nukleære håndvåpenet som styrer. Det hele vil eskalere, trappes opp, slik at dette århundret, det 21. århundre vil ende som Det Brennende Århundret slik visse dommedagsprofeter har sagt, hvis ikke .

Hvis ikke.

Hvis ikke, jeg gjentar disse to ordene: Hvis ikke noen av våre, av Vestens sentrale politikere tør stå opp, våger å reise seg og si høyt, meget høyt: Vi blir ikke kvitt terroren før terrorens årsaker forsvinner . Terror er symptomer på at noe er fundamentalt galt, noe er hårreisende urettferdig, at noen føler en avmakt som er så stor at det begås desperate, avskyelige handlinger mot overmakten. Er det virkelig ingen som skjønner palestinernes indre, og delvis ytre jubel da Pentagon brant og WTC styrtet? Hvorfor skjønner jeg da så inderlig godt min gamle far som fortalte at han tok frem trekkspillet og spilte en munter melodi da Dresden ble bombet av de allierte under 2. verdenskrig?

Hvis noen modig politikere tør stå opp og stille det store spørsmålet, hvorfor, og tar konsekvensen av dette, vil hans plass i historiebøkene ved dette århundrets slutt bli stor. Om det finnes en ærlig politiker som tør gi USA følgende råd slik at det høres verden over: Rekk frem dine hender mot gamle fiender, glem agg og ideologisk uenighet, start en ny tid, for svingende! si: Kom along, Saddam, Mohammar og talibanere, vi snakker litt sammen og løser noen floker, vi lar palestinerne få tilbake sitt rettmessige land fra før 1967!

Da vil denne politikeren også få oss som ikke tente lys utenfor ambassaden og som ikke sto med hodet bøyd i tre minutter til å bli kvitt kvalmen og håpløsheten, og da vil sannsynligvis våre barn og barnebarn slippe å oppleve Det Brennende Århundret.