Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vi som ser etter tegn

Skal landets største yrkesgruppe få økt lønn og status, må noen snakke sammen og finne noen milliarder, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skolen må bli bedre. Elevene må bli flinkere. Læreryrket må få økt status. Slik var det ikke før. Skolen var som den var, brutal og krevende. De flinke elevene avanserte til neste skoletrinn, de mindre flinke fant sin plass i arbeidslivet. Og lærerne hadde akkurat passe status. De var menn, de fleste av dem, i hvert fall fra 4. klasse og oppover. De var hovedforsørgere, hadde bil i mellomprisklassen, en liten villa eller et rekkehus med hageflekk. De var småsamfunnenes kjendiser, profilerte personer, omtalt ustanselig rundt middagsbordene i de tusen hjem. De var fryktet, elsket og hatet, og nokså suverene. I kvalitet dekket de hele skalaen fra det briljante til det tragiske. Det var en lottogevinst å få en flink lærer, men det krevde modning å forstå hvor flinke de var. Jeg ser dem stadig for meg. Norsklærer Omholt, som lærte meg at du aldri er fattig hvis du har ulest god litteratur i bokhylla. Den nådeløse mattelærer Frestad som banket inn algebra med grusomme metoder. Den milde, men petimetriske Otterbech i samme fag, som fylte min fritid med krevende hjemmeoppgaver, men som forsøksvis drillet inn ferdigheter i analyse, presisjon og perspektiv. Historielærer Kværum, med statsvitenskap i fagkretsen, som lærte meg hvilke strukturer kongens makt hvilte på. Det var ikke kongens personlige mot eller hans kraftige, firskårne ytre, forsto jeg.

Den gang var dessuten «ansvar for egen læring» en realitet. Tok du ikke ansvar, strøk du. Så enkelt var det. Og lærerne så ikke ut til å bekymre seg det minste. De hadde sin plass, sin lagerfrakk og sin skjerv.

Seinere skulle bildet av lærerstanden endre seg i takt med endringene av skolen, av utdanningssamfunnet, av kvinnenes inntog i arbeidsmarkedet. Elevene var ikke lenger utvalgte, og lærerne sakket akterut lønnsmessig. Men det tok tid før omverdenen så hva som skjedde. Og enda lengre tid før omverdenen foretok seg noe. Det måtte en rekrutteringskrise til på nittitallet før mektige mennesker stakk hodene sammen og klekket ut en plan. En kostbar plan. Den er nå beskrevet i en masteroppgave i historie av Lars Karsten Sandvik ved Universitetet i Bergen. Det er ingen lærebok i hva som skjer i ordinære lønnsforhandlinger i offentlig sektor. Det er en grundig gjennomgang av et av de historiske unntakene. Om hva som var nødvendig for å få lærere i skolen til å bli og få unge til å søke seg inn i yrket. Kort fortalt endte flere års bestrebelser med at lærerne i løpet av to år fikk et løft på nesten 10 lønnstrinn. Vi snakker om 50–60 000 kroner i økt årslønn.

Jeg siterer: «Det har ikke skjedd verken før eller siden at en så stor gruppe ansatte i det statlige tariffområdet kan se tilbake på en tilsvarende tariffperiode som det lærerne kunne (…) Lærerorganisasjonene hadde klart å mobilisere et uvanlig antall aktører for sin sak. Et samlet storting, to velvillige regjeringer, LO, samt de andre hovedsammenslutningene. I siste omgang hadde alle gjort sitt for å få dette til. Frem til forsommeren 2000 var dette prosesser som foregikk i det skjulte. De som visste om prosessen var de som var direkte involverte, det vil si et svært begrenset antall ledere og politikere på topplan. Hovedincentivet lå i rekrutteringsproblematikken, og dette ga lærerne et vektig argument for at lønna måtte opp», skriver Sandvik.

Forklaringen på at det var nødvendig med hemmelig spill i kulissene, var at planen brøt mot alle tradisjoner og alle strukturer som ellers ligger til grunn for de årlige lønnsforhandlinger. Skolepakke 1 og 2, som ga lærerne betydelige inntektsøkninger mot økt undervisningstid, sprengte alle normale rammer. Hadde det blitt kjent før de fleste brikker var på plass, ville kjelker bli lagt i veien. Sånn sett minner skolepakkene om operasjonen som skaffet legene deres berømte lønnsjafs i 1996. De var også på vei ut av de offentlige sykehusene. Noe måtte gjøres, og noen gjorde det. På bakrommet foregikk et kammerspill som drevne forhandlere for legene koser seg over den dag i dag. Det samme måtte til i skolen.

Derfor er det ikke rart, hvis noen av oss ser konturene av et liknende kammerspill i disse dager. OECD leverer statistikk som forventet. KS erklærer at kommunene nå skal satse på skolen. Statsministeren lover det samme. Og NHO bruker sin dyrebare konferanse til å kaste seg inn på premissiden. Skal man nå målet om en bedre skole må noen gripe dypt i lommene. Og lærerne må selge noen av sine dyre prinsipper. Det kan bli en spennende vår. Og Sandvik kan starte med sin doktorgrad.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media