Vi som taper freden

Forrige helg ble fire albanere og to tyrkere drept i Kosovos farligste krutttønne, Mitrovica. En av de drepte, en albansk kvinne, ble mishandlet til døde mens tungt væpnete franske KFOR-soldater sto og så på. Det hevder politifolk under FN-kommando som prøvde å gå imellom, men selv ble jaget av den serbiske mobben. Kosovo er så visst ingen fest.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Mitrovica smeller det med jevne mellomrom i kafeer og butikker i både den albanske og serbiske delen av byen. De seks som ble drept i forrige uke, ble drept som hevn fordi to serbere ble drept da de ble fraktet gjennom den albanske bydelen av KFOR-soldater uka i forveien. For et år siden la NATO de siste planene for krigen som skulle stanse serbernes maktovergrep mot albanerne i Kosovo. Vi har opplevd en krig som NATO var i ferd med å tape moralsk. Vi har opplevd det mest brutale forsøket på folkemord i Europa siden 2. verdenskrig. Og etter et nestennederlag og ett definitivt nederlag under krigen, opplever et velmenende Vesten at også freden tapes.

  • Noen er så vidt heldigere enn de myrdede. To gamle serbiske bestemødre i Podujevo, noen mil øst for hovedstaden Pristina, har væpnet vakt rundt huset sitt 24 timer i døgnet. De to er harmløse, og kan ikke engang lenger mistenkes for den misgjerning det er i dagens Kosovo å reprodusere flere serbere. Men det hjelper ikke. «Albanerne ville skjære strupen over på dem hvis vi ikke passet på,» sier en britisk KFOR-soldat som er vakt for de gamle. Det eksisterer altså ingen lov og orden i Kosovo. Dette skyldes blant annet at KFORs sivile myndighet er begrenset. Men det store problemet i det lovløse landet er at det knapt eksisterer noen politimyndighet. Dette er delvis det internasjonale samfunnets skyld, som bare har klart å mobilisere 1800 politifolk av de 6000 man mener er nødvendig, til tjeneste i landet.
  • Men mangelen på pålitelig ordensmakt går ut over alle. I november i fjor ble det registrert 22 drap. Mange av dem var åpenbare bestillingsmord, organisert av kriminelle miljøer. KFOR har myndighet til å arrestere mistenkte, men de opplever at dagen etter en arrestasjon kommer albanske dommere og setter fri de albanske forbryterne, mens serbiske dommere gjør det samme med de serbiske. Det er all grunn til å tro at mange av disse løslatelsene skjer av frykt for egen sikkerhet hvis forbryteren handlet på oppdrag fra en mafiastruktur, eller - enda verre - på oppdrag fra politiske ledere.
  • Hva er det som skjer? Mye tyder på at Kosovos ledende intellektuelle Veton Surroi, utgiver av den uavhengige avisa Koha Ditore, har rett i sin dystre prognose fra da jeg snakket med ham for et år siden. Han fryktet at Kosovo etter sin frigjøring ville bli som det anarkistiske Albania. Surroi er i ferd med å få altfor rett, for korrupsjon, anarki og gangsterstyre har spredd seg med en foruroligende fart. Gangsterne er i ferd med å fylle opp det vakuumet som det internasjonale samfunnet har etterlatt ved å være altfor seine med å bygge opp en sivil administrasjon og et sivilisert rettsapparat.
  • Delvis skyldes dette et ugjennomtrengelig nettverk av lojalitet på grunn av den sterke albanske klankulturen. Og delvis skyldes det at den dominerende politiske strukturen - frigjøringshæren UCK - ser ut til å ville erobre både den politiske og økonomiske makten på en udemokratiske måte. Derfor tør ikke unge kvinner gå ut alene om kvelden - ikke bare av frykt for å bli voldtatt, nei - av frykt for å bli kidnappet og tvangssendt til en eller annen albanskstyrt bordell i Vesten. Derfor styrer den albanske narkomafiaen i Kosovo et av de virkelig blomstrende markedene for heroin i dagens Europa.
  • Allerede for to år siden - da UCK så vidt hadde begynt å vise seg fram - snakket jeg med albanske intellektuelle i Pristina som var redde for de udemokratiske strukturene og politiske ambisjonene i geriljahæren. De snakket om «enverisme», etter den albanske diktatoren Enver Hoxha, den aller galeste av Øst-Europas kommunistiske herskere i etterkrigstida. Selv om albanerne i Kosovo ble «frigjort» fra sitt undertrykkende regime av Vesten, ser det ut til at de politiske sykdomstegnene i Øst-Europa slår aller sterkest ut i Kosovo. På tross av massiv vestlig tilstedeværelse med 40000 KFOR-soldater og flere frivillige hjelpeorganisasjoner enn noen bryr seg om å telle. På tross av en vestlig velvilje som ingen folk er blitt til del etter at verden oppdaget Hitlers overgrep mot jødene. Kosovo er en trist historie.