Vi stoler blindt på at ingen misbruker vår fortrolige informasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ingenting som utløser et slikt skred av konspirasjonsteorier som mistanke om overvåking. Takket være Lund-kommisjonen og svenske krimforfattere har paranoiaen gode kår i det fredelige sosialdemokratiske hjørnet av verden og. Hvem fikk ikke en følelse av Stieg Larsson da TV2 kunne avsløre at statsministerens kontor og trolig resten av regjeringskvartalet har vært overvåket av Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST)? Var det en norsk variant av Seksjonen som var på ferde; en hemmelig klubb i de hemmelige tjenester?

Etter 11. september kan det være sunt med litt overvåkingsparanoia. Antagelig er vi stadig naive i forhold til hva både nyere lovverk og moderne teknologi tillater. Det er ikke mange års siden enkelte lo av at daværende justisminister Odd Einar Dørum insisterte på at deltakerne på regjeringskonferanser ikke bare slo av mobilen, men la den igjen utenfor. Nå er slike sikkerhetsforanstaltninger nærmest rutine.

Vi godtar daglig overvåking i bytte mot en innbilt sikkerhet – og ikke minst av mer banale og praktiske grunner som datalagring og utvidete elektroniske pasientjournaler. På jobben er datasporene dine gjerne utsatt for full kontroll uten mange protester. Da jeg for noen år siden mistet mobiltelefonen i sjøen, ble jeg raskt beroliget av dataansvarlig. Han hadde backup. Ville jeg også ha overført mine gamle tekstmeldinger til den nye mobilen? Tanken på at noen hadde hatt adgang til min private skvalder gjorde meg varm, men jeg godtar langt alvorligere inngrep i privatlivets fred uten å tenke stort over det.

Vi stoler altså blindt på at helsepersonell, bankansatte og kolleger ikke misbruker all den fortrolige informasjonen de har adgang til. De er som oftest underlagt både et strengt regelverk og taushetsplikt, men overtrampene skjer likevel. Ingen systemer er sikrere enn sitt svakeste ledd, og det er som regel den menneskelige faktor.

Når politimyndighet og Forsvaret misbruker tilliten får det selvfølgelig en ekstra dimensjon. Da handler det om demokrati og maktfordeling. Foreløpig er det uklart hva slags overvåking Kripos etterforsker og hvilket omfang det har, men at det overhodet har skjedd en slik sikkerhetsglipp er skandaløst. Forsøk på å avdramatisere saken endrer ikke på det.

Forsvarsdepartementet har antydet at det nærmest dreier seg om viruskontroll, og at vedkommende som ble advart hadde vært inne på en side som ikke var jobbrelatert. Statssekretær Espen Barth-Eide fikk det til å høres ut som noen hadde lekt seg på Facebook i arbeidstida og en overivrig ansatt i FOST hadde grepet inn.

I så fall har Forsvaret og SMK sluppet med skrekken. Overraskende mange stemmer på nettet skjønner heller ikke alvoret og hevder at Forsvaret gjør sin plikt når det overvåker en sosialistisk regjering med et Nato-fiendtlig parti. Det er de samme bloggerne som hyler i smerte, hvis Gule sider oppgir fødselsdatoen deres.

Det er all grunn til å håpe at ingen av dem sitter på Jørstadmoen.