Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Vi tør ikke gjette. Vi tør ikke spekulere.»

Dagbok fra Beograd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter at Vuk Draskovic ble avsatt i går er den politiske situasjonen i Beograd mer uklar og uoversiktelig enn noensinne. Vi tør ikke gjette. Vi tør ikke spekulere

Til tross for intenst bomberegn er det omtrent bare Vuk Draskovics kritikk av den regjeringen han selv var medlem av vi har snakket om de siste dagene.

Prøveballong? Kamp mot ekstremistene? Kamp for å overleve politisk i en situasjon der vi bare mangler standrett med dødsdom? Hånd som strekkes ut for å tilby kompromiss (det har han gjort tidligere)? Begynnelse på valgkamp (med uanede konsekvenser hvis det bryter ut indre konflikt)? En blanding? Hvilken?

Flere andre moderate partiledere støtter ham - mer eller mindre.

Det begynner å bli for mye gambling med våre liv som innsats.

Diskusjonen viser at vi vanskelig kan flykte fra vår nasjonale tilhørighet og vårt politiske grunnsyn. (Fire nasjoner og seks politiske syn har jeg regnet ut på under en time.)

I en av oppringingene fra Norden blir jeg spurt om hva vi serbere vet om albanere nå. Jeg må innrømme at jeg ikke orker å bli så mye mer informert. Bomber over ens eget hode fremmer ikke akkurat interessen for andre.

Rambouillet-avtalen betraktes på serbisk side som reglement for okkupasjon, på albansk side som nasjonal frigjøring. Denne situasjonen med motsatte tolkinger og interesser har gjentatt seg i forskjellige konstellasjoner et utall ganger under titalls år. All fornuftig politikk har veket plass for alternativet - vi eller dere.

På grunn av bombingen av kjemisk industri blir det nok mangel på en rekke produkter, fra vaskepulver til medisiner. Kona og jeg lager en liste over det vi må kjøpe inn.

Avisene begynner å ha spesielle spalter med råd om mat uten strøm og hygiene uten vann.

Det lir mot kveld. På torget utenfor er det bare noen enslige par igjen. Og duene har endelig torget for seg selv. Men ingen kaster brødsmuler til dem.

Familien forsvinner igjen til forskjellige kanter. Ekteskap og familieliv foregår per telefon. Gjensidig omgang bestemmes av NATO.

Et boligområde i Surdulica i sørøst Serbia bombet. 16 drepte, hvorav 12 barn. Omkring 300 hus ødelagt. Bombing av en masse andre mål. Den niende døde er gravd ut i TV-stasjonen i Beograd.

I morges hørte jeg ikke at flyalarmen opphørte. Det er nasjonaldag i dag. Hvilken nasjon? Grensene har gått snart her, snart der. Historien er også blitt forandret noen ganger. Én historie per regjering. Gummistrikkland. Med tendens til å bli stadig mindre.

For første gang på tjue år forsov jeg meg og kom for seint til undervisningen, men det kom ingen studenter, så det gikk opp i opp.

Undervisningsministeren vil ikke la meg reise til Norge til årsmøtet i Videnskaps-Akademiet. Han vil vel ikke utsette meg for strabasene med en lang og uviss reise.

På veien hjem møter jeg en av de beste teatersjefene vi har hatt siden andre verdenskrig. Jeg ble kjent med ham da Rogaland Teater gjestet BITEF-festivalen med «Peer Gynt». Denne gangen snakker vi ikke om teater, selv om jeg helst ville snakket med ham om oversettelse av et stykke av Jon Fosse. Vi venter fremdeles på Godot.

På Republikktorget blåses en stor luftballong opp. Gateselgere tilbyr vårblomstene. Mest syriner og påskeliljer. Konserten pågår.

Etter midnatt ser jeg på TV en engelsk oppsetting av «Et dukkehjem» til akkompagnement av bombeeksplosjoner og tordenvær.