Vi trenger en gasskommisjon

Norge står ved enda en korsvei i landets energihistorie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norge er en betydelig olje- og gassnasjon. I Europa er vi nest størst etter Russland. Vesentlige offentlige som private inntekter skriver seg fra denne virksomheten. Heldigvis har det vært bred politisk enighet om hvordan denne skulle organiseres. Ved hvert veivalg er det foretatt omfattende analyser av valgenes karakter og potensial.

Denne industrien går inn i en turbulent tid. Vår gassproduksjon vil bli viktigere enn vår oljeproduksjon. Avkastningen for gass er lavere enn for olje. Som gassprodusent får vi en annen stilling overfor markedet. Mens oljemarkedet er globalt, er gassmarkedene regionale. Da blir det viktig hvordan disse er organisert. EU legger nå om sitt regelverk for transport og salg av gass. Ambisjonen er også å bruke sin markedsmakt til å reorganisere produsentenes system i og utenfor EØS. Målet er å øke overføringene til egne statskasser og sikre innflytelse i produksjonsleddene. For produsentene dreier det seg ikke bare om inntekter, men også om deres rett og plikt til en bærekraftig ressursforvaltning. Vår reduserte olje-, men økte gassproduksjon, samt endringene i de europeiske markedsforhold, gjør at vi står ved enda en korsvei i vår energihistorie. Situasjonen i dag innebærer kanskje større valg og dilemma enn ved tidligere anledninger. Et offentlig utvalg bør få i oppgave å gå igjennom og drøfte situasjonens muligheter og valgets kval. Det kunne også være et signal til våre europeiske partnere om at de «ikke har oss» riktig ennå. Vi ønsker stadig selv å stå for egen ressursforvaltning, og vi lar oss ikke skyve til side.

Uheldig

Dessverre er vi uheldig plassert for virkelig å kunne ta vel vare på våre interesser. I EØS bindes vi automatisk av EUs direktiv. Det er tydelig at man i Brussel ønsker det samme skal skje også med algeriere og russere. Det kan de unndra seg. Utenfor EUs besluttende organ kan vi heller ikke, som nederlenderne, påvirke EUs lovgivning eller skjerme oss innenfra mot en uønsket utvikling. Beklageligvis later det også til at disse spørsmåls kompleksitet og omfang ikke alltid engasjerer vårt politiske liv. Den forrige regjering oppløste vårt Gassforhandlingsutvalg (GFU) uten forhåndsvarsel og uten gjenytelser fra EUs side. Dermed sto man i prinsippet uten noe omsetningssystem for naturgass.

Staten

Gassressursene på kontinentalsokkelen tilhører staten. Dette endres ikke av at kommersielle selskap får utvinningsrett. Under det «liberaliserte» system EU ønsker, vil statens forvaltningsmulighet og ansvar svekkes, mens selskapene vil måtte tenke på en helt annen måte. Det vil verken være naturlig eller mulig å gi dem det samme ressursforvaltningsansvar. Slik «gassbørser» i samarbeide med produsent og distributør gir en indikator på hvordan prisdannelsen kan bli, vil skattesubsidieringen av Snøhvitfeltet være et forvarsel om og presedens for hva det offentlige kommer til å utsettes for. Stilt overfor et tiltagende press for inntektsoverføring og «skatteeksport», må staten ha en strategi for å sikre egne inntekter.

En egen gasskommisjon er derfor mer enn betimelig. Den vil måtte gå igjennom en rekke helt sentrale problem, men ganske særlig bør den fokusere sikring av statens inntekter og suverenitet og dens ansvar for en bærekraftig ressursforvaltning. En slik kommisjon vil ventelig måtte få arbeide i to til tre år. Mens den nye politikk utvikles, må man utvise den største varsomhet med nye utvinningstillatelser i områder med rike gassfunn, eller hvor slike forekomster er sannsynlige. I samme tidsrom bør det heller ikke fattes beslutninger om nye feltutbygginger og rørledninger. Gasskommisjonens formål vil på ingen måte være å sikre en «høyest mulig gasspris». Det er ikke i Norges interesse at prisene er for høye eller for lave. Like lite som det er i forbrukernes interesse å oppleve enorme fluktuasjoner i energiprisene, enten det er elektrisk kraft, olje eller gass. Derimot trenger vi en grundig gjennomtenkt og robust politikk som kan balansere alle hensyn på en rimelig måte. Energikrisen i California og Enron-skandalen i USA burde ha gjort det klart at det ikke er nye omsetningssystem av energi som dekker våre samfunns behov, men fysisk tilgang på energi. Det «marked» man ønsker etablert i EU, kan meget vel føre oss opp i tilsvarende tilstander som de amerikanske. Vår myndigheter og politikere står overfor store utfordringer med hensyn til vår fremtidige gasspolitikk. Forhåpentligvis er de seg sitt ansvar bevisst.