Vi trenger et nytt Europa debatt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Winston Churchill sto i ruinene av et Europa som var moralsk, politisk og fysisk ødelagt av annen verdenskrig i 1946, uttalte han begeistret: «Hvis Europa en gang kunne forenes ... ville det ikke være grenser for den lykken, velstanden og æren som de 400 millioner innbyggerne kunne nyte godt av.»

I dag truer det motsatte: Hvis Europa skulle bli ødelagt av den globale økonomiske krisa, ville det ikke være grenser for den ulykken, fattigdommen og skammen som politikerne og de 500 millioner innbyggerne ville utsettes for.

For tjue år siden falt Berlinmuren helt uventet, fulgt av det sosialistiske Sovjetunionen og den bipolare globale orden under den kalde krigen.

Nå er det den kapitalistiske modellen – ideen om at løsningen er det frie marked, datidas seirende modell – som truer med å kollapse og dra med seg EU.

Hvor kan vi finne den lidenskapelige europeiske opprørskheten til en Churchill i dag, en visjonær røst som kan gjøre det klart for europeerne at den nasjonale provinsialismen som sprer seg under den globale krisa, ikke bare er en fare for det europeiske mirakelet – det vil si forvandling av fiender til naboer – men også ødelegger seg selv? Det er det selvsagt ingen som ønsker. Men ingen ønsket heller den statlige sosialismen for de rike og nyliberalismen for de fattige som vi plutselig har nå.

I fjor høst ristet kollapsen i banksektoren endelig EU ut av den narsissistiske navlebeskuelsen. Jeg tenkte: Herregud, for en mulighet! Hvem kunne i større grad enn EU ha den nødvendige erfaring til å få i stand et overnasjonalt felles gode? Den europeiske modellen for samarbeid mellom stater slik at de kan oppnå mer sammen, så endelig ut til å få en ny historisk rettferdiggjørelse.

Med tanke på munnhoggeriet mellom president Sarkozy, forbundskansler Merkel og statsminister Brown før G20-møtet, var pakken man ble enige om på toppmøtet et lite mirakel. Men den var på langt nær tilstrekkelig, og den risikerer å bli husket bare som et forsøk på å dekke over de verste uoverensstemmelsene i Europa. I forrige uke advarte Den europeiske sentralbanken om at fortsatte tegn på «forskansning innenfor nasjonale grenser» stadig hindret europeisk integrasjon. Hvis depresjonstida i 1930-åra lærte oss noe som helst, var det at tilbaketrekning til den nasjonale idyllen er livsfarlig, fordi den gjør den truende katastrofen om til virkelighet – det fører til kollaps i den globale økonomien.

Arbeidsledigheten øker eksponentielt på hele kloden. Bølgene av sosial uro og innvandringsmotstand skyller allerede over Europa også. Nå er det plutselig dukket opp mislykkede stater i EUs paradis for velstand og sikkerhet. Krisa har overrasket periferien i EU – de nye medlemmene i Øst-Europa. Etter at det kommunistiske systemet sviktet, føler de moderate som støttet EU-reformene i disse landene, at de nå er sveket av det kapitalistiske systemet. For ikke så lenge siden ble de oppfordret til å handle på «den optimale måten», som har vist seg å være den verste.

Hvis EU ikke hadde eksistert, hadde vi vært nødt til å finne det opp i dag. EU er på ingen måte en trussel mot den nasjonale suvereniteten på begynnelsen av 2000-tallet, det gjør den heller mulig. I verdens risikosamfunn, der vi konfronteres med en farlig opphopning av globale problemer som ikke har nasjonale løsninger, vil nasjonalstater som overlates til seg selv, være maktesløse, ute av stand til å utøve sin suverenitet. Den kombinerte suvereniteten i EU er eneste håp for at alle nasjoner og alle borgere skal kunne leve i frihet og fred. De som skader unionen, skader seg selv.

Hvis medlemmene forsaker sitt ansvar og sin solidaritet overfor Europa i et anfall av nasjonale reflekser, vil alle tape. Hver nasjon for seg selv er dømt til global ubetydelighet. De som vil gjenvinne sin suverenitet i vårt hjørne av verdens risikosamfunn, må ønske Europa, tenke Europa og jobbe for at det blir virkelighet. Enheten for politisk handling i den kosmopolitiske epoke er ikke lenger nasjonen, men regionen.

Er det en form for gjensidig nasjonalisme som er løsningen, slik pragmatiske europeere ser ut til å tro? Ifølge denne oppfatningen har hver enkelt stat autonomi og plikt til å regulere sine egne økonomiske problemer. Samtidig må hver enkelt nasjon anerkjenne suvereniteten til de andre europeiske nasjonene, slik at hver stat sørger for å unngå en økonomisk politikk som har negativ innvirkning på de andre. Denne oppfatningen hviler på tre prinsipper: like rettigheter, en koordinert pakke av tiltak, og gjensidig ansvar. Til disse prinsippene tilføyes et fjerde: kategorisk avvisning av enhver utvidelse når det gjelder EUs myndighet i økonomisk politikk.

Denne modellen for gjensidig nasjonalisme fungerer muligens godt i rolige tider, men er dømt til å svikte i krisetider. Ingen enkeltland er mektige nok til å hale de andre ut av hengemyra. Og samtidig er det i ferd med å bli åpenbart hvor sterkt landene er forbundet med hverandre: Når ett land går «konkurs», drar det andre med seg.

Europa trenger ikke mindre Europa – det trenger mer Europa. Den globale krisa viser at valutaunionen ikke kan oppnås uten politisk union. Fram til nå har det ikke eksistert noen felles økonomisk politikk, ingen felles industripolitikk, ingen felles sosialpolitikk – som, gjennom EUs suverenitet, kunne settes inn som en effektiv reaksjon på krisa. Den personen som avviser denne historiske nødvendigheten for mer Europa, og setter alt og alle i fare, er den tyske forbundskansleren, Merkel.

Hennes rollemodeller, de tidligere forbundskanslerne og tyske europaforkjemperne Adenauer og Kohl, ville ha gjort om krisa til Europas fineste stund. Og de ville ha vunnet valg med det, for det å investere i Europas framtid i dag, med tanke på de ufattelige kostnadene ved en eventuell oppløsning, gir løfte om en utrolig avkastning og er et uttrykk for håp i en mørk tid.

Det som lammer Europa, er de intellektuelle elitenes nasjonale selvbedrag. De jamrer seg over det upersonlige europeiske byråkratiet, eller undertrykkelsen av demokratiet, samtidig som de i sitt stille sinn har den fullstendig urealistiske antakelsen om at det går an å vende tilbake til nasjonal idyll. Troen på nasjonalstaten er blind for sin egen historiske sannferdighet; den blir et bytte for den hardnakkede og forvirrende naiviteten som anser som evige eller naturlige ting som ble ansett som unaturlige og absurde for to eller tre århundrer siden. Denne intellektuelle proteksjonismen, dette nostalgiske selvbedraget, er ikke begrenset til Europas tarvelige høyreradikale enklaver. Det er dominerende selv i de høyest utdannede og mest kultiverte kretser, gjennom hele det politiske spekteret.

Krisa skriker etter å bli omgjort til en ny konsolidering av EU, noe som skulle ha skjedd for lenge siden. Europa ville da stå for en ny praktisk tilnærming til politisk handling i en verden som befinner seg i fare. I en verden der alle er forbundet med hverandre, må den feilaktige hovedregelen for nasjonal praktisk politikk – at nasjonale interesser må forfølges på nasjonalt nivå – erstattes med en hovedregel for kosmopolitisk praktisk politikk: jo mer europeisk, jo mer kosmopolitisk politikken vår blir, desto mer vellykket vil den bli nasjonalt.

Valget står mellom mer Europa og ikke noe Europa. Den uavviselige muligheten for en slik fallitt rettferdiggjør at vi setter vårt håp til et fallende marked: Bare et EU som er blitt nytt av krisa – hånd i hånd med USAs åpenhet mot verden under Obama – kan bygge videre på de spirene til en samlet global løsning som ble sådd i begynnelsen av denne måneden.

Copyright: Guardian News & Media 2009

Oversatt av Rune Rogndokken Moen



•Ulrich Beck, professor i sosiologi ved

London School of Economics, har skrevet boka «World at Risk».