Vi trenger stolte soldater

Norske myndigheter må gi soldatene en operasjon å være stolt av

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

”En militært svak motstander angriper der vi er svakest. Det er i hjemlig oppslutning om en krig som ikke gjelder vår overlevelse og som derfor er kontroversiell”, skriver Janne Haaland Matlary i Dagbladet 21. Desember.

Dette er en grov undervurdering av nordmenns dømmekraft. I motsetning til Matlary og Aslak Nore (”Det nypasifistiske Norge” 13. desember) har jeg stor tro på det norske folk. Når over to millioner nordmenn ikke lenger har tro på operasjonen blir det direkte pinlig å avfeie det med at befolkningen ikke har forståelse for militære løsninger. Operasjonene i Bosnia og Kosovo på nittitallet viste at begrepet ”rettferdig krig” har livets rett.

Det som er problemet her er at nordmenn har mistet troen på NATO/USAs strategi. Burde ikke Matlary og Nore, i stedet for å klekke ut fantasifulle forklaringer på den manglende entusiasmen, fokusere mer på hvorfor vi ikke lykkes i Afghanistan?

Soldater og sivile i det krigsherjede landet fortjener en mer konstruktiv debatt enn den vi så langt har vert vitne til. Hvordan kan vi sammen finne gode løsninger?

Jeg støtter dem som sier at det vil være et svik å trekke ut styrkene nå. Men samtidig mener jeg at vi også svikter soldatene ved å ikke gi dem den operasjonen de fortjener. Matlary peker på manglende entusiasme fra FN og EU, men hva med storebror i vest? USA kan sitte med nøkkelen til fred i Afghanistan. Men høyresidens intellektuelle synes å ha sett seg blinde på amerikanernes fortreffelighet. Hvor kommer denne hengivenheten fra?

Matlary og Nore har, i likhet med over halvparten av regjeringssjefene i Coalition of the willing, mottatt et Fulbright-stipend. Dette utvekslingsprogrammet, som har vist seg svært effektivt, ble opprettet av den amerikanske kongressen i årene etter andre verdenskrig. Det hadde/har som formål å sikre oppslutning om amerikansk politikk i europeiske elitemiljøer.

Aslak Nore fremstiller seg selv, i sin bok ”Gud er norsk”, som en person det er lett å lede, eller som han skriver: ”Jeg er glad jeg ikke levde i Tyskland på trettitallet.”

Etter to år i USA hevder Nore at ”amerikansk militærmakt er det eneste som kan stoppe massakrer og krig”. Og i et intervju med Aftenposten 12. februar -07 slår han det like godt fast: ”USA er verdens beste land

Nå er det ikke så ille at Nore, gjennom begrenset refleksjon, 24. november fastslår at makta har rett. Han har, tross alt, liten innflytelse. Da er det langt verre at Matlary, som er en betydelig stemme i norsk utenrikspolitikk, ikke synes å ha noen forståelse for opinionens manglende tro på operasjonen. Hvordan skal de vinnes ”hearts and minds” i Afghanistan om det ikke engang kan vinnes her hjemme?

STOLTHET: - I motsetning til Janne Haaland Matlary og Aslak Nore har jeg stor tro på det norske folk. Når over to millioner nordmenn ikke lenger har tro på operasjonen blir det direkte pinlig å avfeie det med at befolkningen ikke har forståelse for militære løsninger, skriver Jan Even Sandal. Foto: SCANPIX
STOLTHET: - I motsetning til Janne Haaland Matlary og Aslak Nore har jeg stor tro på det norske folk. Når over to millioner nordmenn ikke lenger har tro på operasjonen blir det direkte pinlig å avfeie det med at befolkningen ikke har forståelse for militære løsninger, skriver Jan Even Sandal. Foto: SCANPIX Vis mer

Afghanistans geografiske beliggenhet, og strategisk viktige posisjon, har ført til at landet gjennom historien har fungert som slagmark for konkurrerende imperier. Dette har pågått siden Aleksander den store inntok landet i år 330 før Kristus, og var også tilfelle under den kalde krigen.

I 2003 tok planleggingssjefen i det amerikanske utenriksdepartementet Richard Haass kraftig selvkritikk på vegne av Vesten/USA for manglende satsing på demokrati i den muslimske verden. Dette har ifølge Haass ikke blitt gjennomført av strategiske (den kalde krigen) og energipolitiske årsaker. I dag fremstår Russland igjen, i stadig større grad, som en reell utfordrer til amerikanernes verdenshegemoni og i Afghanistan er dette synlig gjennom et historisk ”swingersparty”.

Den afghanske hengemyra bidro, i vesentlig grad, til Sovjetunionens fall, og på den tiden (1979 – 1988) var det Washington som forsynte motstandsgruppene med våpen. I dag er rollene byttet om. Er verdens land og befolkning på nytt marionetter – fanget i stormaktenes manipulerende spill?

I så tilfelle – burde ikke vi bidra til å stanse denne repeterende massevoldtekten av det afghanske folket? For den norske regjering, og spesielt SV, virker alternativene som foreligger å være et valg mellom pest og kolera. Vår tilstedeværelse, og siden høsten -06, deltakelse i Operation Enduring Freedom, i Afghanistan, sikrer oss beskyttelse fra amerikanerne. Men på samme tid åpenbarer det seg en god porsjon etiske betenkeligheter, eller som SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen sa det: – ”Vi kan ikke risikere norske liv for noe vi ikke tror på.”

Trofaste ”Fulbrightere”, som Nore og Matlary (Et Fulbright-stipend er selvfølgelig ikke synonymt med evig hengivenhet til USA. En hedersmann som Arne Næss er et godt eksempel på det), kritiserer vaklende sosialister og intellektuelle på venstresiden som ønsker at styrkene skal vende hjem. Resultatet er at begge parter svikter sivilbefolkning og soldater i Afghanistan.

I grenseområdene mot Pakistan blir barn helt ned i åtteårsalderen øvet i den hellige plikt, jihad. Dette er barn som norske soldater kan møte på slagmarkene i Afghanistan. Vi kan fort komme i en situasjon som likner den amerikanerne måtte håndtere – når desillusjonerte soldater vendte hjem fra Vietnam som barnemordere. Matlary har ved flere anledninger advart dissidenter mot konsekvensene av en debatt i denne saken. Er Matlary, Nore og den norske regjering klare til å ta konsekvensene av norske styrkers eventuelle kontroversielle handlinger i Afghanistan?

Med dagens nasjonale og internasjonale klima, når det gjelder Afghanistan operasjonen, er dette noe de burde ta på alvor. Det afghanske folk har, som nevnt, gjennom historien måttet tilpasse seg stadig skiftende regimer. En slik tilværelse gir næring til den mistro som Taliban, og andre motstandsgrupper, i dag drar nytte av. Den afghanske suksessforfatteren Khaled Hosseini (”Drageløperen” og ”Tusen strålende soler”) mener at landet vil være totalt avhengig av vestlig tilstedeværelse i flere tiår. Tragisk nok er det internasjonale samfunnet, nok en gang, i ferd med å svikte i sine forpliktelser.

Etter sju år med en halvhjertet oppbygging av landet er det forhatte moralpolitiet tilbake i gatene og bare i år er 6300 personer drept i kamphandlinger (det høyeste siden operasjonen tok til). Kan vi akseptere en halvhjertet operasjon?

Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden. Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.

Den algeriske historikeren og filosofen Mohammed Arkoun mener det er en enorm avstand mellom dagens tolkinger, og det filosofiske og teologiske potensial islam besitter. Etter 1995 har det vokst frem reformbevegelser som, på religiøst grunnlag, krever demokrati som statsform, full ytringsfrihet og likhet for loven.

Et slikt byggeprosjekt vil kreve at amerikanerne er villige til å legge prestisjen til side og akseptere forhandlinger med de ulike fraksjonene – inkludert Taliban. Dette, kombinert med at verdenssamfunnet virkelig bestemmer seg, og stiller de nødvendige militære og sivile ressurser til rådighet – kan føre til at drømmen blir virkeliggjort. Har den norske regjering vilje til å bidra til dette?

I så tilfelle vil det kreve at vi legger press på USA. Våre soldater og det afghanske folk fortjener vår fulle støtte. Parolen burde ikke lyde ” Bring soldatene hjem”. Den burde heller lyde ” Gi soldatene en operasjon å være stolt av.”