«Vi var svært opptatt av å holde fast på kontrolltiltak»

- Det var en veldig vanskelig sak i en meget vanskelig utenrikspolitisk situasjon. Slik beskriver tidligere forsvarsminister Rolf Hansen (Ap) hvorfor daværende justisminister Inger Louise Valles sikkerhetsdirektiv ble endret i slutten av 70-åra.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men den gamle Arbeiderparti-kjempen tilbakeviser at saken var så dramatisk som historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen beskriver i sitt to-bindsverk «Den hemmelige krigen».

De to historikerne beskriver dragkampen der forsvarsministeren, sjefen for Sikkerhetsstaben og forsvarssjefen sto på den ene siden og justisminister Inger Louise Valle på den andre.
Saken dreide seg om overvåkingspolitiets adgang til å overvåke personer som var medlemmer av politiske partier og organisasjoner. Fram til Valles statsrådsperiode hadde overvåkingstjenesten og Sikkerhetsstaben - uten diskusjon - bygd på det militære sikkerhetsdirektivet ved personkontroll før ansettelse i sivilforvaltningen. Framskyndet av Mellbye-utvalget sørget justisminister Inger Louise Valle for å igangsette arbeidet med et eget sivilt sikkerhetsdirektiv.

Den radikale justisministeren hadde ingen sans for politisk overvåking og var mer opptatt av personvern enn overvåkernes adgang til å overvåke utsatte politiske grupper.

Kulde fra øst

Inger Louise Valles arbeid falt imidlertid sammen med en betydelig opptrapping i den kalde krigen mellom NATO og Sovjetunionen.

- Det var en ekstrem sikkerhetspolitisk situasjon som man med dagens briller ikke uten videre kan forstå. Fra 1975 og til langt ut på 1980-tallet bidro den opphetede situasjonen til økninger i NATO-landenes forsvarsbudsjetter og generelle årvåkenhet. Vi var svært opptatt av å holde fast på kontrolltiltak, sier Rolf Hansen til Dagbladet.

Valle fikk riktignok gjennomslag for sitt syn i regjeringen - men bare for en kort periode. Etter vedtaket i november 1977 tok forsvarssjef Sverre Hamre, sjefen for Sikkerhetsstaben og embetsverket i Forsvarsdepartementet til motmæle.

Hamre gikk så langt at han mente NATO-partnerne måtte informeres om endringene i de norske sikkerhetsrutinene fordi de førte til at Norge ikke lenger oppfylte alliansens sikkerhetskrav. Forsvarsminister Rolf Hansen delte deres syn.

Ikke drama

Han tok deretter initiativet til en endring, slik at det nye direktivet ikke skulle frata overvåkingspolitiet mulighet til å overvåke personer som var medlemmer i politiske partier og organisasjoner.

- Dette var ingen dramatisk sak, men den var vanskelig. Jeg kan ikke lenger huske alle sakens detaljer, men jeg kan ikke gå god for at den førte til sterke rivninger i regjeringen, sier Hansen.
- Mitt anliggende var å få nedfelt mulighetene for at overvåkingspolitiet også skulle kunne overvåke personer, selv om de var medlemmer av et politisk parti. Men samtidig måtte det gå klart fram at det ikke skulle være fritt fram for gransking bare personer var medlemmer av partier til ytterste venstre eller ytterste høyre.

Slik argumenterer Hansen mot de konklusjonene historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen legger fram den «Den hemmelige krigen»:

«Valle kjempet lenge energisk for sine standpunkter, men måtte gradvis gi tapt,» skriver historikerne, og antyder at saken muligens også førte til at Valle måtte forlate Justisdepartementet til fordel for Kommunaldepartementet i 1979.

Enstemmig

- Jeg må gjøre oppmerksom på at det sto en enstemmig regjering bak endringen av sikkerhetsdirektivet. Hvilket nødvendigvis medfører at endringen også fikk Valles stemme. For det andre er det ikke riktig å trekke den slutning at Valle ble overflyttet fra Justisdepartementet til Kommunaldepartementet på grunn av denne saken, sier Hansen.

Han presiserer at han den dag i dag står helt og fullt for det han gjorde i sin tid som forsvarsminister i Odvar Nordlis regjering.
- Men den gang tenkte jeg ikke 20 år fram i tid. Jeg handlet på bakgrunn av den aktuelle politiske situasjonen, sier Hansen til Dagbladet.