«Vi vil aldri glemme»

ÅSTA (Dagbladet): For nøyaktig 366 dager siden kolliderte to tog her på disse skinnene. 19 mennesker omkom, og fremdeles er et helt samfunn rammet av tragedien. I går kjørte lokfører Kjell Vestgård (42) den samme togruta som endte i tragedie for et år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Klokka 12.34 forlater tog 2369 Hamar, med kurs for Rena. Nøyaktig slik det gjorde 4. januar i fjor. Da visste ingen om bord hva som ventet dem. I dag vet de det: et gjensyn med tragedien, med følelsene, sorgen og savnet som har preget alle som har hatt tilknytning til ulykken, til NSB og til lokalsamfunnet.

Ikke folk igjen

Toget er av samme type, et dieseldrevet motorvognsett av type 92. I den andre vogna sitter Bjørn Gundersen fra Hamar. Han er pensjonert jernbanemann. La sviller i en mannsalder i NSBs baneavdeling. Hans 20 år gamle barnebarn var om bord på det sørgående toget som kolliderte for et år siden. Med et bur med to marsvin på fanget satt hun i den andre av tre vogner. Hun overlevde sammenstøtet.

- Det var buret det gikk verst ut over. Men de små dyra klarte seg. De ble funnet på gulvet, sier Gundersen.

Han er skremt over hva som har skjedd med hans gamle arbeidsplass de siste årene.

- Det er tragisk, og det er bare én grunn til at slike ulykker har fått lov til å skje: Det er ikke folk igjen til å ta vare på sikkerheten. Før ville det vært noen på perrongen som kunne ha forhindret at toget kjørte mot ulykka, sier han.

Gundersen kan ha rett. Det eneste sikkerhetstiltaket som er satt i verk på Rørosbanen etter ulykken, er at togekspeditører styrer signalanlegget der det skjer kryssinger i stedet for datamaskiner. Mennesket er tilbake, mens ny teknologi lar vente på seg.

Rar følelse

Overkonduktør Kjell Blystad (40) fra Hamar har lenge visst at han skulle være ansvarlig for passasjerene om bord på dagens tog. For nøyaktig ett år siden mistet han tre kolleger i Åsta-ulykken. Han var på åstedet en time etter smellet, og var med på å ta vare på den fjerde kollegaen, konduktøren som overlevde.

- Det er en veldig følelsesladet dag. Jeg har hatt en rar følelse i magen hele dagen. Jeg husker ulykkesstedet godt, alt sammen, og jeg ser for meg de tre kollegene som døde. Vi er mange som får det i reprise i dag. Det er vondt, sier Blystad.

- Jeg har jobbet i NSB siden 1983. Det har aldri vært verre. Det er det verste året, sier han.

Klokka 13.12. Toget kjører mot Rudstad stasjon. Ett år har gått. På dette tidspunktet i fjor ble sammenstøtet registrert på Richters skala, som vibrasjoner i jordoverflata.

Klokka 13.17 kjører tog 2302 inn på Rudstad. I år er det et moderne krengetog, et lysår fra det gamle diesellokomotivet som kolliderte på Åsta. Krengetoget har noen minutter tidligere stoppet på åstedet. I døråpningen trer en mor fram med en enkel, rød rose. Stella Bjørnstad mistet sønnen sin, Ole Edvard. For et år siden. Hun reiser den samme ruten, og minnes.

Klokka 13.18 krysser de to togene hverandre på Rudstad stasjon, slik de skulle ha gjort det før ulykken. Det er stille i kupeen når toget ruller de få kilometerne mot Åsta. Det er noen få passasjerer om bord. Jordene og skogen er kledd i hvitt. Bare togfløyta varsler ankomsten, hult og ensomt.

Hastigheten er satt ned til det halve over ulykkesstedet. Det bærer ikke preg av katastrofen et år tilbake. Sporet i den slake kurven er snøkledd og rent. Her døde 19 mennesker. En liten gruppe mennesker står ved sporet. Når toget kommer, omfavner et par hverandre. Tida står stille et øyeblikk.

Klokka er 13.23.

- Det var spesielt å se menneskene som omfavnet hverandre på jordvolden på Åsta, sier lokfører Vestgården.

En tung dag

På Rena stasjon, endestasjonen, sitter Tove Kristiansen i billettluka. Hun har tent et hvitt stearinlys, til minne om de døde, slik det har blitt gjort på alle stasjoner i Norge. Hennes datter, Lise Kristin, overlevde ulykka, men sliter fremdeles med virkningene av en alvorlig nakkeskade. En tidligere stasjonsansatt kommer innom. Han mistet sin datter i ulykka. I kirka like ved hedrer en skoleklasse sin tapte klassevenninne med blomster og tegninger. Klokka 12 var det ett minutts stillhet på Rena. Om kvelden er det gudstjeneste. Det er et samfunn der ingen er uberørt.

- Det er en tung dag, sier Tove Kristiansen.

Men det er også et samfunn som sakte begynner å se framover. Når minnestundene er over og journalistene har reist, håper de at livet skal bli vanlig igjen.

- Det skal bli godt å komme videre. Når denne dagen er over, når gudstjenestene er ferdige, begynner vi å få sjansen til å se framover. Men vi vil aldri glemme, sier Kjell Blystad.

<B>ULYKKESSTEDET:</B> I går kjørte lokfører Kjell Vestgården den samme ruten som ulykkestoget.