- Vi vil ha sannheten

Tom tvinner gullringen på fingeren, skotter bort på henne han skal gifte seg med om noen uker og sier: - Hvis Elin hadde tvilt på at jeg snakket sant, ville ikke livet vært til å orke. Det er en stor belastning å gå til privat rettssak. Men sannheten må på bordet. I morgen: - Politiet var forutinntatt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Elin og Tom har funnet tilbake til hverandre etter at Niklas døde. Da tragedien rammet dem, var Tom kjæreste med en 24 år gammel sykepleierstudent. Først siktet politiet dem begge for å ha drept den lille gutten.

- Politiet forklarte meg at de siktet ham av taktiske grunner. Det tok lang tid før Tom skjønte at han ikke var mistenkt for å ha drept sønnen vår. Jeg visste hele tida at Tom var uskyldig, forteller Elin.

Til politiet

Tom misliker intenst at det er sådd tvil om hans troverdighet.

- Jeg kunne latt være å melde fra og sluppet mange ubehageligheter. Da hadde aldri politiet blitt koblet inn. Men hvem kan ha samvittighet til å holde kjeft når du er overbevist om at barnet ditt ikke har dødd av seg selv? I hvert fall ikke jeg, sier Tom.

Etter at han fant Niklas død i senga på morgenen 15. desember 1996, var han i sjokktilstand.

- Den dag i dag er jeg ikke i stand til å huske hva jeg forklarte på sykehuset, bare at jeg fikk en forferdelig mistanke om at kjæresten min hadde drept gutten. Derfor måtte jeg fortelle politiet at det var så mye som ikke stemte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ble uvenner

Niklas\' pappa tilbakeviser på det sterkeste at han endret forklaring fordi sykepleierstudenten fortalte at hun ventet barn.

- Jeg sa til henne at jeg skulle gå til politiet. Da svarte hun at hun hadde en enda større bombe; hun var gravid. Forholdet vårt hadde haltet lenge. Da den grufulle sannheten gikk opp for meg, kunne jeg ikke ha noe mer med henne å gjøre. Vi skiltes som uvenner lille julaften. I romjula snakket jeg med overlegen på Ullevål, som kontaktet politiet. Slik kom etterforskningen i gang, forklarer Tom.

Krybbedød-bøker

Han sier til Dagbladet at sykepleierstudenten tok styringen og forklarte hva som hadde skjedd den morgenen Niklas ble funnet død.

- Mens jeg var i sjokk, har jeg trolig gjenfortalt dette til sykehuspersonalet. Først to dager etter dødsfallet, da rettsmedisineren trakk fram ei bok om krybbedød under en samtale med Niklas\' mor og meg, gikk det et lys opp for meg. Dette var samme boka som sykepleierstudenten hadde bedt meg lese sommeren før Niklas døde. Da la hun igjen flere bøker om obduksjon av barn, krybbedød og pårørendes reaksjoner.

Den gangen hadde hun blitt rasende fordi jeg ikke ville lese. Hun sa at barn kunne dø, og jeg spurte om hun hadde tenkt å drepe Niklas. «Ikke jeg, men du!» svarte hun. Da ba jeg henne ta med seg bøkene og pelle seg ut.

Hun hadde et dårlig forhold til Niklas, men jeg trodde jo ikke på ramme alvor at hun ville gjøre ham noe. Likevel holdt jeg henne unna Niklas etter dette.

To minutter

- I oktober gjorde jeg det slutt, men hun var så fortvilet at vi endte opp med å gjennomføre en tur og en konsert vi hadde planlagt for lenge siden. Dermed hanglet forholdet fram til den siste helga med Niklas. Da hun kom på besøk, gråt hun fordi hun ikke ville gå hjem alene. Dum som jeg var lot jeg henne overnatte. Hun var alene med pjokken et par minutter mens jeg pusset tennene. Da jeg kom ut fra badet, ga hun Niklas drikke av tutekoppen hans.

«Hva gir du ham?» spurte jeg. «Piller,» svarte hun og lo. Jeg så at safta var grumsete da jeg kastet fra meg koppen på kjøkkenet. Men trodde jo aldri at hun virkelig hadde blandet Dispril i den.

Niklas så pigg ut da jeg la ham i senga si. Litt seinere tok vi kvelden.

- Utpå natta våknet jeg av at hun sto påkledd i soverommet. Jeg var helt i ørska og sovnet igjen. Neste morgen, da jeg fant Niklas livløs i senga si, var hun forsvunnet. Jeg ringte henne og skrek inn i røret: «Hva har du gjort? Hva har du gjort?»

Etterpå husker jeg bare at hun kom inn døra, at ambulansefolkene bar Niklas ut og at legene tok seg av ham på Ullevål.

Da vi kom hjem fra sykehuset, støvsuget og ryddet hun leiligheten. Jeg skjønte først etterpå hvilken tabbe det var at jeg lot henne gjøre det. Dispril-pillene hun hadde strødd utover gulvet, ble fjernet. Niklas\' laken ble borte. Et søkkvått håndklede på badet fant jeg heller ikke igjen. Hun hadde sørget for å slette alle spor.

Bebreidelsen

Tom føler at han er framstilt som en dust i media.

- Jeg får svi fordi jeg var for godtroende og ikke tok galskapen hennes på alvor. Selvsagt burde jeg aldri hatt noe mer med henne å gjøre etter at hun begynte å snakke om krybbedød. Men jeg kunne jo ikke drømme om at hun ville gjennomføre noe så absurd. Jeg var jo glad i henne også. Hun er det mest intelligente menneske jeg har kjent, men jeg burde ha kommet meg unna i tide. Da hadde Niklas fortsatt levd. Den bebreidelsen må jeg leve med resten av livet.

Tom frykter at det kan brukes mot ham at han ikke har kontakt med barnet eks-kjæresten fødte i fjor.

- Når han blir stor nok til å forstå, skal jeg forklare ham hvorfor det ble slik. Det er umulig å måtte forholde seg til et menneske du tror har drept ungen din.

Fælt å tenke på at jeg har fått to sønner og ikke har kontakt med noen av dem. Jeg tenker mest på Niklas, men synes også veldig synd på den andre.