- Videoen er blitt et trumfkort for Giske

Ansvarlig redaktør Mari Skurdal i Klassekampen skrev at det var «skandalejournalistikken som fikk en ny vår med metoo, ikke kvinnene». Dagbladet gir utspillet terningkast 2.

GISKE-VIDEO: Dette er den mye omtalte videosnutten som i løpet av kort tid har snudd livet til tidligere Ap-nestleder Trond Giske på hodet. Reporter: Madeleine Liereng. Video: André Børke / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Les Dagbladets politiske redaktørs vurdering av Mari Skurdals utspill nederst i saken. Dette er Dagbladets ukentlige spalte der vi trekker fram et utspill fra uka som har gått.

- Hva mener du med at skandalejournalistikken har fått en ny vår?

- Formuleringen høres bastant ut når du løsriver den fra konteksten. Dette er fra en leder om oppslaget til VG om Giske-videoen, som i ettertid har vist seg ikke å handle om seksuell trakassering i det hele tatt, sier ansvarlig redaktør Mari Skurdal i Klassekampen.

- Metoo har vært drevet i et parløp mellom media og aktivister. Det skaper noen utfordringer når det har vært drevet fram av anonyme fortellinger og varslinger, der pressen har trykt historier uten å høre fra motparten. Her har metoo flyttet grensene. Metoo er kjempeviktig, og dermed er det ekstra viktig at vi har blikk for rettssikkerhet og presseetikk. I tilfellet Giske har videoen nå gitt Giske et trumfkort. Det undergraver metoo.

- Hvordan har metoo-dekningen utfordret presseetikken?

- Mediene er helt avhengig av tillit. At leserne kan stole på at det vi skriver er sant. I Giske-saken, som har vært den største metoo-saken, har pressen vært veldig samstemt. I en del medier har man blitt enige om at det ikke var nok at Giske gikk av som nestleder i vanære. Han skal ikke komme tilbake på noe vis. Men det er ikke vi i pressen som bestemmer hvem som skal representere folket, det gjør folket selv, sier Skurdal.

- Har ikke kvinner tjent på metoo?

- Jo, det mener jeg. Kvinnene har tjent på metoo, så langt. Men det skrives ikke i dag om opprop og tiltak mot seksuell trakassering. Dekningen handler nå om maktkamper i partiene og vært knyttet til Trond Giske, Kristian Tonning Riise og Ulf Leirstein. Det er mange politiske journalister som ikke har tillit til disse politikerne, men i partiene er det fortsatt miljøer som har tillit til dem.

- Hva er problemet med de anonyme fortellingene?

- De første sakene som kom om metoo var oppropene. Nesten alle var anonyme, nesten alle var usjekket og i nesten ingen av sakene var det hentet inn den andre partens side av saken, som man ville gjort i enhver annen sak. Jeg mener at det kan forsvares at dette ble gjort for å få fram omfanget og historiene. Da var det ikke fokus på at enkeltpersoner skulle tas. Men dette er noe man hver gang må vurdere om er riktig å gjøre.

- Et annet poeng er at pressen viser større varsomhet overfor dem som blir anmeldt til politiet enn dem som får et varsel mot seg for tafsing. Blir man anmeldt er man varsomme med å identifisere ved siktelse og identifiserer kanskje ikke før ved en endelig dom, mens når det kommer til varsler har ofte det varslet blitt nok til at man identifiserer, sier Skurdal.

- Må varslere stå fram med navn og bilde for at det skal omtales i pressen?

- Nei, ikke nødvendigvis. I Giske-saken er det for eksempel utrolig flott med dem som har stått fram med navn og bilde, for det gjør det til noe håndterbart. Det ligger i sakens natur at når det er så mange anonyme varsler, så blir det en strid om hva det egentlig handler om og hvor grovt det er. Det ser man i forskjellen mellom Trøndelag og Oslo på hvordan man vurderer Giske-saken i Arbeiderpartiet.

- Mener du Giske-videoen ikke burde vært omtalt i pressen?

- I seg selv er ikke videoen nok til å bli omtalt. Men på det tidspunktet VG publiserte ble den sendt rundt til alle i Ap, og da har den en funksjon i den politiske kampen. Da må man vurdere om man likevel skal gjøre det. Men det er uansett viktig å vite hva som faktisk har skjedd. Det er det viktigste.

- Vi hadde en journalist som så hele opptrinnet på Bar Vulkan. Hadde dette vært en metoo-sak, ville vi hatt det i mandagsavisa vår i forrige uke, sier Skurdal.

- Viser ikke det at Trøndelag Ap trakk nominasjonen sin av Giske at nettopp publiseringen var riktig?

- Da begynner du i helt feil ende. Det kan ikke være sånn at mediene kan skrive ting som ikke er riktig, bare fordi det får konsekvenser. Det som har skjedd er at mange mener Trond Giske er en så stor skurk uansett, og så kjører man bare på.

- Står du fortsatt for utspillet?

- Det ble kanskje klønete, men jeg forsøkte å si at dette er kvinnenes opprør. Skandalejournalistikken, som vi i dette tilfellet så med VG, tjener ikke nødvendigvis kvinnene og varslerne, sier Skurdal.

Les politisk redaktør Geir Ramnefjells vurdering under.

Klassekampens år i metoo-tåka

De siste par ukene har konflikten rundt Giskes posisjon i Arbeiderpartiet, og varslene som førte til at partiet konkluderte med at han hadde brutt Ap’s retningslinjer om seksuell trakassering, igjen preget alle nyhetsflater.

Reaksjonene handlet først om motstand mot at Giske søkte nye tillitsverv, bare et år etter at han ble fratatt nestledervervet og sentralstyreplassen. Da den famøse seks sekunders videoen fra Bar Vulkan ble presentert i en reportasje i VG, overtok den det meste av oppmerksomheten. Siden er det mange som har villet nekte folk å se de to tingene i sammenheng.

Ingen har påstått at videoen viser trakasserende oppførsel, men den var likevel av en slik karakter at Giske mistet støtte hos de i Trøndelag Ap som skulle vurdere om han hadde tilstrekkelig tillit til å få et styreverv i fylkespartiet. Den journalistiske dekningen av dette er viktig og legitim, selv om VG har beklaget sin første sak fordi den på grunn av mangler etterlot et inntrykk av at jentene var utsatt for et overtramp.

Pressens oppgave er å belyse og kommentere slike politiske prosesser, også når de inneholder elementer som er pikante og «skandaløse» i sin natur.

Klassekampen ser på seg selv som et viktig bidrag til mediemangfoldet i Norge. Det er bra, det gjør andre også. Det er viktig med ulike perspektiver. Men dette perspektivet, som de formidlet i en kritisk leder lørdag om dekningen av dansevideoen, at det var «skandalejournalistikken som fikk en ny vår med metoo, ikke kvinnene», er en total avsporing.

Mari Skurdal, som er Klassekampens ansvarlige redaktør og forfatter av lederen, har i sosiale medier og i NRKs «Politisk kvarter» forsøkt å moderere utsagnet, men ikke gått tilbake på det. Påstanden kan ikke leses på noen annen måte enn at Klassekampen på lederplass forsøker å omdefinere metoo til først og fremst å være en skandalejakt. Det er oppsiktsvekkende, og det blir ikke bedre av at de bruker anledningen til å minne om at dette er et standpunkt de har hatt i et helt år.

Mange andre har i løpet av det samme året vært glade for at det har blitt tryggere å si fra, og sette grenser. For at den som gjør noe uakseptabelt må ta konsekvensene, ikke den som blir utsatt for overtrampet.

Klassekampen etterlyser i lederartikkelen redelighet og presisjon i omtalen av saker. Det er fristende å be om det samme tilbake, i omtalen av et av de seinere åras viktigste samfunnsmessige framskritt. Gitt at Klassekampen ser verdien i metoo, selvsagt.

Det blir man jo usikker på.

Av Geir Ramnefjell, politisk redaktør, Dagbladet

Mer om

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer