Vikarierande bomber

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lure revar har fleire utgangar. Det er også nødvendig for den som vil overleva i maktposisjon. I så måte står den utkropne Bill Clinton og ørkenreven Saddam Hussein godt til kvarandre. Begge har eit påfallande fleksibelt og egosentrisk forhold til sannhet og løgn. Den tidligare guvernøren i Arkansas snor seg som ein glatt ål i det nettet av løgner han har vikla seg inn i. Diktatoren i Bagdad har kome i klemme etter narrespelet med FN-observatørane. Saddam fekk seg ein smekk i Golf-krigen etter voldtekta av Kuwait. Clintons problem i gylf-krigen er at han ikkje heldt på smekken.

Både Saddam og Clinton er trengt opp i eit hjørne gjennom sine eigne handlingar og forsøka på å skjula dei. Begge er kontrollert desperate.

Å angripa andre er ein velkjent måte å møta sine eigne problem på. I Clintons straffe-eksersis mot Saddam kan taktikken synast så ekstrem at den hadde vore eksotisk om den ikkje hadde vore så eklatant.

Om eit normalt, tvilsomt regime - som det er så mange av i verda, hadde oppført seg slik, ville vi ikkje ha nølt med å meina at krigen var sett i gang av indremedisinske grunnar. USA plar vera moralsk heva over den slags mistankar, men det er det ingen grunn til i dette tilfellet.

Amerikansk politikk har vore ein underlig komedie det siste året. Nå er det i ferd med å bli absurd teater utan heltar, men med skurkar som overgår kvarandre. Det vanlige er våpenstillstand på heimebane når ein fører krig på utebane. Republikanarane har lenge ivra for denne krigen og anklaga Clinton for å vera soft on Saddam. Nå gjer dei mytteri og anklagar presidenten for å gå til aksjon for å stilla riksrettssaka i skuggen.

«Ingen utanlandsk diktator skal kunna påverka vår politiske dagsorden,» seier republikanarane. Demokratane er så rasande over at riksrettssaka ikkje er stoppa, at det styrkar trua på at nettopp det var Clintons hensikt. Når han ikkje kan bomba det republikanske hovudkvarteret, bombar han Saddam i staden.

Bombinga av Irak er også vikarierande. Det er militære mål og fabrikkar og lager for kjemiske og bakteriologiske våpen som skal øydeleggast. Vi vil sikkert få høyra nye historiar om intelligente rakettar og kirurgisk bombing. Men bombene kjem til å falla over både rettferdige og urettferdige. Dette er ein krig med hagle som sjølsagt rammar sivile hardast.

Den som går fri, er Saddam. Dersom poenget var å styrta han, er ikkje teppebombing eit probat middel. Målet er to cut him down to size. Derfor støttar heller ikkje den irakiske opposisjonen i utlandet krigen, for dei veit at den vil styrka Saddam på heimebane.

Krigen blir sikkert ein ny veiv med demonisering av Saddam Hussein. «Han er massemordar,» sier visepresident Gore. Sjølsagt er han det, men den slags har sjeldan plaga USA når dei er ute for å forsvara sine interesser. Det er ål reit med drittsekkar, bare dei er våre drittsekkar. Det får våga seg om Saddam slaktar kurdarar og sunni-muslimar, bare han er ei passe motvekt til Iran.

Krigen blir sikkert også ein ny runde om den islamske faren. Det er meiningslaust. Saddam Hussein er ingen muslimsk fundamentalist, han er ein arabisk nasjonalist. Det er ikkje presteskapet som har makta i Irak, det er dei militære. Ikkje at det er noe betre, men det er noe anna.

Legitimeringa av krigen mot Irak er at Clinton og Blair gjer dette på vegne av FN, på vegne av oss alle. Men FN har ikkje bedt om angrepet. Tryggingsrådet sat i møte for å drøfta kva som skulle gjerast etter at våpeninspektørane hadde sagt farvel. Dei måtte ta pause og sjå på CNN for å bli informert om at krigen var i gang.

Angriparane måtte slå til før møtet var ferdig, for det ville ikkje ha gitt klarsignal til aksjon. Russland og Kina ville ha lagt ned veto, og fleire med dei ville ha sagt nei. Det hadde blitt nye diplomatiske rundar.

FN er ein papirtiger, men det er den einaste tigeren vi har, dersom vi ikkje skal la USA og den britiske tilhengaren formynda over oss alle. Kofi Annan har rett i at dette er triste dagar for FN og for verden.

For oss norske renteslavar kan krigen føra noe godt med seg. Vi har objektiv interesse av at Irak blir banka skikkelig og lagt i grus. Det kan hjelpa oljeprisen og kronekursen opp og renta ned. Verre er det dersom krigen skulle føra til at Saddam fell og Irak får eit humant regime som dansar etter USAs pipe og normaliserer sitt forhold til resten av verda. Då kan det vera fritt fram for auka oljeproduksjon med fallande pris og kronekurs og auka rente.

Ha ei god og krigersk jul. Og ein fredelig ramadan.