Vikeplikt i NRK

Erna snakker fort. Men ikke så mye som sine mannlige kolleger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TSUNAMIEN, legionella og landsmøter får skylden for at kvinnelige politikere ikke har fått ordet i Dagsrevyen i NRK i samme grad som for et halvt år siden. Andelen har sunket fra 42 til 34 prosent. Enda NRK har en uttalt politikk på dette området og er sitt likestillingsansvar mer bevisst enn de fleste andre medier. Enda andelen kvinnelige journalister har steget dramatisk fra 13 prosent i 1960 til 40 prosent ved inngangen til 2005. Enda andelen kvinnelige nyhetssjefer steg bratt i NRK de siste åra. Enda regjeringen kan skilte med åtte kvinner av 19 medlemmer, noen i meget viktige departementer. Enda både forsvarskomiteen og finanskomiteen, for å ta noen av de mest sentrale, har kvinnelige ledere. Så får herrene fortsatt beholde ordet. I alle fall Jan Petersen og Ansgar Gabrielsen som var politisk ansvarlige under både tsunamien og epidemien i Østfold, hevder Henrik Høydahl som har analysert funnene fra analyseinstituttet Observer Norge.

MON TRO DET? Eller kan nedgangen ha noe å gjøre med hvilken del av virkeligheten vi rapporterer fra? Hvilke spørsmål vi synes det er viktig å stille? Store katastrofer har selvsagt nyhetsprioritet, og vi kunne sikkert like gjerne fått en kvinnelig helseminister som vi fikk Ansgar Gabrielsen, selv om vi nok forgjeves må vente på landets første kvinnelige utenriksminister. At den politiske journalistikken reflekterer maktforholdene i samfunnet, er en selvfølge, og det sitter som alle vet menn på de fleste topper. Som det er en kjensgjerning at kvinner utgjør 60 prosent av studentene ved universitet og høyskoler og at flertallet av disse går til en jobb i offentlig sektor. Og at Norge har et av verdens mest kjønnssegregerte arbeidsmarked. Likevel kan jeg ikke dy meg for å mistenke mine kvinnelige kolleger, også i NRK, for å ha overtatt det tradisjonelle mannlige nyhetsbildet og kildetilfanget. Det betyr ikke bare at tradisjonelle kvinneområder som utdanning, omsorg og kultur er nedprioritert, men at det ikke lenger stilles så mange spørsmål ved de etablerte maktforholdene.

ET GODT eksempel er diskusjonen rundt kvinnekvoteringen til styrene i ASA-bedriftene. Det er riktignok ingen feministisk debatt om hvordan man kan styrte patriarkatet, hvis noen skulle tro det. Likevel går ordet like fordømt til NHO-formannen, til sentrale mannlige styreledere og bedriftseiere, til Ansgar Gabrielsen som var engasjert talsmann så lenge han var næringsminister og til profilerte finans- og næringseksperter som Trygve Hegnar og Kåre Valebrokk. Mens verden jo bare venter på at journalistene skal finne fram til dette hav av villige og kompetente kvinner som må til for at vi skal nå målet på 40 prosent. Eller vi kunne begynne å løfte fram et så stort samfunnsproblem som familievold. Likestillingsministeren heter, som noen vil vite, Laila Dåvøy.