Vikingarven smuldrer

Vår nasjonale stolthet fra vikingtida kan forsvinne hvis det ikke skapes ny konservering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET STÅR DÅRLIG til med våre bidrag til verdens kulturarv. Stavkirkene råtner og vikingskipene står i fare for å smuldre opp. Kirkene er preget av mange års forsømmelser. Gjenstandene fra skipsgravene er sterkt preget av den konserveringsteknologien som sto til disposisjon da de ble gravd ut. De ble rett og slett funnet 100 år for tidlig. Tilstanden er blitt analysert i forbindelse med planene om å flytte historisk museum fra Tullinløkka til Sørenga i Oslo. Et museum ved strandlinjen i Oslos gamle by trenger vikingskipsfunnene. Men er de i en slik tilstand at de kan flyttes fra Bygdøy? Om dette strides de lærde.

VI HAR EN internasjonal forpliktelse til å ta vare på disse gjenstandene og sørge for at de er tilgjengelig ikke bare for forskere, men også for et stort publikum. Den tyske konservatoren Per Hoffmann sammenliknet nylig vikingskipsfunnene med funnene i den egyptiske farao Tut-ankh-Amons grav, der mumien og store samlinger av kunstgjenstander er blant verdens fremste fortidsminner. Det er derfor ikke til å undres over at store aviser og tidsskrifter fra tid til annen vier den norske vikingkulturen stor oppmerksomhet. Det fremste symbol på denne epoken er vikingskipene. De peker mot våre forfedres sivilisatoriske rolle, deres dristige ferder til fjerne egner, der de kriget, plyndret, handlet og la nytt land under seg. Vikingskipene har alt hva en historieforteller kan ønske seg, ja, de er selv en historiefortelling.

DERFOR ER vikingskipsfunnene blant våre fremste museumsskatter. De er til dels blant de rikeste i Nord-Europa fra tidlig middelalder. Ingen andre kan gjøre krav på funnene, de er våre. Det gjør vårt ansvar for at de bevares på en tilfredsstillende måte desto større. Men nå forteller våre teknisk kyndige konservatorer at det står så dårlig til med enkelte av tregjenstandene i Vikingskipsmuseet at det er fare for at de faller sammen enten de forblir på Bygdøy eller blir flyttet til det nye historiske museet på Sørenga, ikke langt fra den nye operabygningen. De fineste utskjæringene er spesielt utsatt, og det faller biter fra de mest skjøre gjenstandene når det støvsuges rundt dem. I virkeligheten er det i øyeblikket ikke treverk igjen, de står nærmest av gammel vane. Skipene er bedre stilt. Men mye tyder på at selv en rekonservering av en del av gjenstandene kan innebære en fare for at de faller sammen.

UTFORDRINGEN LIGGER derfor i å utvikle metoder til så å si å bygge opp ny struktur der ingen lenger finnes. Noen slik teknologi eksisterer ikke i dag. Det fordrer grunnleggende forskning og internasjonalt samarbeid. Her er det ikke snakk om hyllevarer. Norske konservatorer og universitetsmyndigheter retter derfor sitt håp til EU. Men selv om det finnes penger i det Europa vikingene fant seg så vel til rette innenfor, må hovedtyngden av innsatsen komme fra oss selv. Og så vel pengene som ekspertisen trengs enten gjenstandene blir flyttet fra det lite tidsmessige Vikingskipshuset som Arnstein Arneberg tegnet i mellomkrigstida, eller de forblir der med et tilbygg som kan gi service-fasiliteter som nå mangler. Men det er naturlig å se flytting og nykonservering i sammenheng. Det er lite trolig at man kanfinne midler til å redde gjenstandene uten i en slik sammenheng.

MUSEER OG KULTURARV står på dagsordenen i mange land i øyeblikket. I Frankrike, der kulturpolitikk er stor politikk, står museumsvesenet foran en total omkalfatring med sammenslåinger, flyttinger og nyetableringer til milliarder av euro. Der skal presidenten ha sitt navn knyttet til institusjonene, og det er like verdifullt å få et museum oppkalt etter seg som en flyplass. I vårt land er vi mer smålåtne, men så rike som vi nå er, burde det tenkes litt større og litt dristigere enn det vi har sett fra kulturminister Valgerd Svarstad Haugland så langt. Norsk kultur må bli mer ambisiøs.

KULTURPOLITIKK ER IKKE å sitte på et kontor og strø noen millioner utover landet slik at alle grender får sitt historiske spel og Trondheim og Kristiansund får sine operaselskaper. Kulturpolitikken må løftes ut av det smålige og byråkratiske trams den befinner seg i. Kulturen må bli en selvstendig pilar i politikken. De nasjonale institusjonene har sjelden talsmenn utenfor den faglige krets. Populister vil alltid kunne spille på folks kunnskapsløshet og fordommer, og finne gode argumenter for at det er bedre med korte sykehuskøer enn lange museumskøer, bedre med korte ferjekøer enn lange teaterkøer. Men med oljepengene på bok, bør det finnes penger til en nasjonal kulturpolitikk som også omfatter det mest verdifulle vi forvalter på vegne av menneskeheten. Tenk om kulturministeren med aner tilbake til Kristelig Folkepartis big bang i 1933, kunne legge grunnlaget for at våre kulturskatter fra førkristen tid trygt og konservert for all framtid blir en sentral del av det nye museet på Sørenga når det blir åpnet til universitetets 200-årsjubileum i 2011. Det er sjelden norske politikere fortjener å få sitt navn hogget i stein. Men en vikingskipskopi burde kunne oppkalles etter Valgerd om hun tok et slikt tak.