Viktig medspiller i EU-debatten

Regjeringens Europa-melding er på mange områder en grundig gjennomgang av de utfordringene Norge som EØS-land står overfor. Det er forbausende at meldingen ikke har foranlediget en bredere debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På en utenforstående virker det som om politikerne ikke våger å reise debatt om en av de uten sammenlikning viktigste utfordringene Norge er stilt overfor, uansett syn på norsk medlemskap i EU.

Heller ikke meldingen går tilstrekkelig grundig inn i det som må gjøres for å få mer åpenhet og deltakelse. Ett eksempel er behandlingen av de frivillige organisasjonenes rolle. Jeg minner om at de frivillige organisasjonenes mangfoldige aktiviteter representerer en bærebjelke for vårt demokrati.

EØS-avtalen gjør at Norge er en del av EUs indre marked. Det betyr at EUs regler for dette markedet også skal gjelde i Norge. Når en sak forberedes i EU-kommisjonen, har Norge tilgang til ca. 200 ekspertkomiteer. Men når saken kommer til politisk behandling i EU, er Norge selvsagt ikke med. Vi kommer inn igjen når saken blir EØS-relevant. Da har 15 land jobbet seg gjennom problemstillingene, hørt på innspill fra interessegrupper, filt på formuleringer og omsider tatt en beslutning.

Alliansebygging

Regjeringen har varslet at den vil bruke mer ressurser på å følge EUs mange prosesser. Brussel og de viktigste EU-hovedstedene skal bearbeides slik at Norge blir hørt i tide. Her trenger regjeringen å bygge en bred norsk allianse.

Organisasjons-Norge spenner over et vidt spekter, fra de største og mest profesjonelle organisasjonene i arbeidslivet til de mindre og frivillige organisasjonene innenfor for eksempel miljø- eller sosialsektoren. Gjennom EØS-avtalen påvirkes de ulike organisasjonene av hundrevis av vedtak som i realiteten er fattet lenge før de kommer til politisk behandling i Norge.

De største og mest ressurssterke organisasjonene som NHO og LO er etablert i Brussel. De har muligheter til å påvirke vedtakene gjennom sine representanter og sine europeiske paraplyorganisasjoner. De mindre organisasjonens har mer begrensede muligheter til dette. Oftest får de ikke EØS-sakene på bordet før de befinner seg i den norske delen av prosessen.

Oppmuntret

Noen organisasjoner har delvis gjennom egne midler, delvis gjennom bevilgede midler maktet å arbeide overfor EUs organer for å påvirke de politiske prosessene. Og regjeringen har oppmuntret en slik satsning. I praktisk handling er situasjonene dessverre en annen. Bevilgningen til europeisk informasjonsvirksomhet over UDs budsjett er ikke økt på tre år og er fortsatt på, i denne sammenheng fattigslige, halvannen million kroner.

  • Det bør opprettes en budsjettpost som organisasjonene kan søke penger fra.

Midlene må kunne brukes både til kompetanseoppbygging i egen organisasjon og til kortere/lengre stasjonering i Brussel.

  • Det bør opprettes en varslingsprosedyre som må settes i verk når den norske EU-delegasjonen, ambassader i EU-området eller aktører i Norge kommer under vær med saker som har direkte interesse for organisasjonene.

Dette vil gi organisasjonene en anledning til å komme på banen før det er for seint.

  • Myndighetene bør tilby kompetanse på EU-spørsmål og opplæring i påvirkningsarbeid enten gjennom eget program eller ved å understøtte aktører som arbeider med dette.
  • I de tilfellene der organisasjoner og myndigheter har felles interesser på vegne av det norske samfunnet, bør ikke regjeringen nøle med å ta initiativer slik at norske synspunkter kan fremmes i samarbeid med organisasjonene.

Underskudd

Før folkeavstemningen i 1994 var det mye debatt om EUs «demokratiske underskudd». Vår binding til EØS, uten at vi har særlig innflytelse over konsekvensene av avtalen, har skapt et demokratisk underskudd for Norge. Dersom organisasjonene ikke trekkes aktivt med der Norge vil delta i den europeiske prosessen, kommer det demokratiske underskuddet til å øke ytterligere.