Viktig stoff - dårlig bok

Kim Småge ble ombrust av suksess med sin debut i fjor. «Nattdykk» het boka, den brakte henne Riverton-klubbens pris, ble oversatt til flere språk, og solgte til og med godt. Allerede i år er hun tilbake med en ny roman. Hun burde ventet, «Origo» er mislykket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hovedpersonen er i år som i fjor Holke, og hun har stadig dykking som hobby. Men det blir problemer med hobbyen, for nå har NATO bygd et militæranlegg i det lille øysamfunnet hennes, og når det er ferdig, blir det forbudt å dykke i vika hennes.

Sammen med praktisk talt hele bygdefolket protesterer hun mot at bygda på denne måten blir overkjørt av en utvikling folk ikke vil ha, og til og med gjort til bombemål i tilfelle konflikt mellom stormaktene.

Avmakt

Protestene fører selvsagt ikke til noe, og mulighetene viser seg å være enda nærmere enn bygdefolket kunne ane. Kim Småges stoff er altså både aktuelt og realistisk. Avmaktsfølelsen folk kkenner overfor de anonyme kreftene som bestemmer deres skjebne, trenger seg inn i deres liv og forandrer det på alle mulige måter, er en følelse millioner av mennesker knuges av i dag. Det er en ambisiøs og viktig oppgave for en forfatter å vise hvordan en slik situasjon influerer på oss. Er det mulig å bevare sin menneskelighet midt i opplevelsen av en enorm maktesløshet?

Utvendig

Kom Småge har ikke gitt seg tid til å trenge inn i stoffet og de problemer det umiddelbart tvinger innpå tanken. Hele romanen blir utvendig, en reportasje som ikke gir oss noen ny innsikt i eller opplevelse av denne delen av vår virkelighet.

Så kan forfatteren innvende at det er en spenningsroman hun har villet skrive, hun har ikke hatt slike ambisjoner som jeg nå tillegger henne.

Innvendingen holder ikke. En utvendig skildring som dette, kan heller ikke skape spenning. Menneskene blir klisjeer, Hilke er den tøff jenta som banner og står i, men er myk og redd innvendig, bestefaren er nettopp slik bestefaren til datterdøtre alltid har vært når man ikke har trengt innenfor standardmodellen.

Kunstige

Selv språket har ikke adjunkt Småge gitt seg tid til å gjennomarbeide. Bare på den måten kan jeg forklare en del av de kunstige formuleringene. Et sted står det: «Lokalpressa blir iskald. Vent på trappa. Ingen spør Idar og henne hva som er all right. De er det umælende kreatur med jurene fulle av avis-snacks. Og nå skal de melkes.»

Hvis Kim Småge nå sier at slike ting burde forlaget gjort meg oppmerksom på, møter hun ingen protester fra meg.