Ada Sofie Austegard åpner opp om dagen som forandret alt og livet med Baneheia-saken i en episode av podcasten DRIV.

Austegards datter Stine Sofie Sørstrønen (8) ble sammen med venninna Lena Sløgedal Paulsen (10) funnet drept i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.

I desember 2022 ble Viggo Kristiansen frikjent for drapene i Baneheia. Dette skjedde etter han hadde sonet sin dom og sittet i fengsel i 20 år.

I sitt første store intervju etter frifinnelsen, sier Austegard at hun ikke ønsker å gå inn på verken det eller skyldspørsmålet.

- Jeg vet jo ikke. Det er kun to, eller tre eller fire som vet hva som har skjedd der oppe. Så jeg kan ikke uttale meg om det.

- Det var ikke nok bevis til å dømme med 2022-brillene på, og det må vi ta til etterretning, sier Austegard til Maren Walvik Johnsen i podcasten DRIV.

Hun tror aldri at hun vil få alle svar på hva som skjedde i Baneheia den maidagen.

- Det har jeg på en måte akseptert. Vi fikk presentert en sannhet, i gåseøyne, som vi har levd med i 22 år. Og plutselig skal ikke det være sannheten. Da kommer det en ny sannhet, i gåseøyne, og det kjenner jeg at er en stor belastning.

Viggo Kristiansens dramatiske liv i frihet

Dagen som endret alt

19. mai 2000 var en veldig fin dag, minnes Austegard.

Stine og broren skulle til sin far i Kristiansand, og Stine gledet seg veldig til å møte venninnen Lena. Austegard vinket både sønnen og dattera av gårde, og ga beskjed om at de måtte krange mye, slik at de var ferdig med det til de kom hjem igjen.

- Så det var det siste jeg sa til henne, og så lo hun, forteller Austegard i podcasten.

Seint om kvelden kom imidlertid telefonen som skulle forandre alt. Stine Sofie og Lena hadde ikke kommet tilbake fra en badetur.

Da hun og mannen ankom Baneheia noe seinere, ble hun sittende på en stubbe og vente på jenta si, mens politiet og frivillige var ute og leita.

- Mamma måtte jo være den første til å ta imot henne. Men natta gikk og ingenting skjedde.

Det verst tenkelige

Da det lørdag ble satt inn et varmesøkende helikopter, forteller Austegard at hun ble glad og fikk et håp om at det kom til å gå bra. Hun laget historier om at Stine hadde brukket foten, og så hadde de sovnet, men nå ble de vekket av helikopterlyden.

Hun så for seg overskrifter om at jentene på åtte og ti hadde vært ute alene en natt, og kjente på lettelse. Men helikopteret forsvant og ingenting skjedde, minnes hun i podcasten.

Austegard holdt stand på parkeringsplassen gjennom helga, og forteller at hun etter hvert var både fysisk og psykisk utslitt.

Søndag kveld oppfattet hun «en summing» i folkemengden borte ved teltet hvor politiet organiserte leteaksjonen, forteller hun.

- Jeg gikk inn i teltet, og akkurat i det jeg kom inn, så kom det inn en som var helt oppkavet og ropte «Jeg gikk rett på det. Det var helt forferdelig. Vi må ha flere politifolk og sperre området».

- Så blotter dagen før drapene

På politistasjonen fikk familien den verst tenkelige beskjeden.

- Jeg husker ikke så mye fra det øyeblikket. Jeg hadde visst skreket ganske høyt, men roet meg fort ned. Og så hadde jeg spurt om de var voldtatt. Og svaret var «Ja, det kan dessverre se sånn ut». Da var liksom livet annerledes fra den dagen, forteller Austegard i DRIV-podcasten.

- Har blitt rein underholdning

Hun snakker også om hvordan det har vært å leve med Baneheiasaken i så mange år.

- Det er forferdelig vanskelig. Ikke minst fordi jeg må balansere det mellom meg som privatperson og leder for en stor organisasjon.

Etter drapet på datteren startet Austegard Stine Sofies Stiftelse, som jobber for å beskytte barn mot vold og overgrep, for å avdekke vold og overgrep mot barn, og for å sikre barnas rettssikkerhet.

- Det er ofte slik at folk blander de rollene. Det har vært vanskelig. Jeg har hatt lyst til å uttale meg mye rundt prosessen, men det kan jeg ikke, sier hun og legger til:

- Men det aller, aller verste er at voldtekt og drap av to små jenter har blitt rein underholdning. Og det smerter et mammahjerte noe så utrolig.

Ny bok: De første feilene

- Kun to som vet

Austegard har fulgt saken tett i alle år, gjennom rettssaker og gjenåpningsbegjæringer.

- Jeg synes det er underlig å se hvordan folk der ute vet så mye. For det er mye i denne saken som kun to vet. Og de ligger på hver sin kirkegård.

- Men det er noe jeg bare må leve med. Jeg tror at aldri det tar slutt. Nå venter vi på ny sak, om det eventuelt blir ny sak. Jeg vet ikke. Jeg tror ikke dette vil ta slutt med det første.

Sliter med «flashbacks»

Austegard sier at oppmerksomheten rundt saken gjør at sorgen fortsatt innhenter henne.

- Det at vi aldri får fred. Da kjenner jeg på den smerten rundt selve hendelsen. Det siste året har jeg plutselig fått en del «flashbacks» som ikke er så godt å ha. Det er voldtekten av Stine, som kan være veldig vondt. Men jeg har lært meg å håndtere det, forteller hun i podcasten DRIV.

Hun sier hun fortsatt kjenner på smerte rundt saken.

- Og jeg kjenner på savn. Savnet kan være veldig vondt, men sorg var så grusomt vondt. Det var så fysisk vondt. Og det har jeg ikke lenger.

Til tross for at tida etter drapet var tung, tok hun tidlig et aktivt valg om at det igjen skulle bli latter, musikk og glede i huset hun delte med ektemannen og Stine Sofies to søsken.

- Det må jeg tenke hver dag, hver time, hvert minutt. Men om jeg da hadde visst at jeg måtte bruke den teknikken og stå i det valget i 23 år, da vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Jeg hadde trodd at det skulle ta slutt, men det har det dessverre ikke gjort.