SASA, ISRAEL (Dagbladet): På en høyde helt nord i Israel ligger kibbutzen [jordbrukskollektivet] Sasa, omgitt av et grønt og frodig landskap, ganske ulikt lenger sør. Den tunge metallporten voktes av soldater fra IDF (hæren), som åpner den så snart Dagbladet har bevist sin identitet og hensikt.

En smilende middelaldrende mann kommer oss i møte og hilser med et fast håndtrykk. Det er imidlertid umulig ikke å legge merke til at han har et M16 automatgevær over skuldra.

«Vi vet ikke om Hizbollah kan gjøre det samme som Hamas gjorde.» Angelica Celo Livne, kibbutz-innbygger

- Siden krigen startet, går vi alle med våpen. I normale tider har jeg ikke behov for det, så da ligger det hjemme, men nå vet vi ikke hva som kommer til å skje. Vi må selvfølgelig være forberedt, forklarer Yehuda Celo Livne.

Raid over grensen

Fra Sasa kan man lett se inn i Libanon, som ligger bare en drøy kilometer unna. Fra libanesisk side av grensen sender den sjiamuslimske Iran-støttede militsen Hizbollah jevnlig opp raketter inn i Israel, og bakkesoldater har ifølge IDF tatt seg over grensen, hvor de er blitt drept av grensestyrkene.

- Så du føler deg trygg hvis det skulle komme et raid?

- Ja, jeg må være forberedt, selvfølgelig. Jeg har våpenet på meg, og i bilen har jeg skuddsikker vest. Hvis vi må kjempe, så må vi kjempe.

Yehuda opplyser at 20-25 av kibbutzens innbyggere har fått militær opplæring. I tillegg er rundt 40 IDF-soldater stasjonert der, med tre pansrede kjøretøy som står oppstilt på fellesskapets parkeringsplass.

Yehudas kone - minst like smilende Angelica Celo Livne, opprinnelig fra Roma - har doktorgrad og underviser på universitetet.

- Det som er paradoksalt, er at jeg foreleser om fred gjennom kunst - og når jeg går til åkeren, går jeg med min Beretta .22 [pistol], forteller hun.

Trodde de var trygge

- Det må føles rart?

- Ja, veldig rart.

Evakuert

Sasa ble bygd i 1949, på stedet der en palestinsk landsby med samme navn lå, før den ble ødelagt av det israelske militæret under krigen året før.

I dag teller kibbutzen drøyt 400 innbyggere, men de fleste har evakuert etter Hamas' angrep utenfor Gazastripen 7. oktober. Rundt 70 nekter å flytte, selv om trusselen om angrep fra lufta eller på bakken er svært reell; da Dagbladet nærmet seg Sasa, gikk rakettalarmen for en kibbutz halvannen mil unna.

- For meg er det veldig viktig å være i mitt eget hus. Dessuten er Yehuda ansvarlig for beredskapen her, og jeg vil være nær ham. Vi har tre barn i reservestyrkene ved grensen til Gaza, og jeg føler meg bedre her med Yehuda i huset vårt, forklarer Angelica.

Opprør på grunn av hummus

I tillegg må noen passe på de nylig høstede eplene og kiwiene fra kibbutzens egne trær.

- De er inngangen vår til neste år, forklarer hun.

Arabiske venner

Rundt kibbutzen bor mange arabere. Angelica forteller noen av dem bidrar under innhøstingen.

- For meg er dette veldig viktig. Araberne her er våre venner, de hjelper oss, sier hun - og opplyser at arabiske barn går på kibbutzens skole.

Akademikeren mener Israel er grovt misforstått i utlandet.

- Jeg kan ikke forstå hvordan folk i Europa kan gå ut i gatene og torgene og rope «død over Israel». Hvordan? Hvorfor? Hvorfor kan vi ikke bare være sammen slik som vi er her i denne delen av Israel? Vi er sammen, vi jobber skulder ved skulder og ler sammen. Og de [araberne] er redde, akkurat som oss, sier hun oppildnet og fortsetter:

- Det er ikke palestinere som er problemet - det er terroristene. Hamas og Hizbollah er terrorister, de er som IS. Vi kan leve med palestinere, syrere, med alle mennesker som vil samarbeide med oss. Vi har forbindelser med alle, så hvorfor dreper de oss?

- Større enn holocaust

Hamas' angrep 7. oktober - som gikk hardt ut over nettopp kibbutzer - har satt en alvorlig støkk i ekteparet.

- Hele Israel har et traume, et stort traume - større enn shoah [holocaust]. Fordi under shoah var vi i Europa, og vi var gjester. Her var vi i våre hjem, og noen kom til våre hjem på morgenen mens barna våre sov. Vi kan ikke forestille oss det som skjedde, sier Angelica følelsesladd og legger til:

- Jeg våkner om natta og får trøst av Yehuda - han er så rolig - men vi lever under en stor trussel. Vi vet ikke om Hizbollah kan gjøre det samme som Hamas gjorde.

- Er dere enige i krigføringen regjeringen nå gjennomfører på Gaza? Er virkemidlene proporsjonale - kutte strømmen og igangsette en bakkeinvasjon? Er dette den eneste måten?

Yehuda er overbevist om at så vel Israel som mange andre land forsøkte å få Hamas til forhandlingsbordet etter angrepet for å begrense omfanget av konflikten, men at dette ikke lot seg gjøre.

- Jeg kunne ikke beskytte dem

- Det er trist å si det, men dette [Israels krigføring] er sannsynligvis den eneste måten å få Hamas til å endre mening, eller stoppe denne krigen. Fordi alle de diplomatiske, politiske og menneskelige forbindelsene er ikke i stand til å få Hamas til å forhandle. Dette er grunnen til at vi må gjøre det vi må. Det er veldig, veldig trist.

- Umulig

Yehuda er like overbevist om at IDF gjør det som står i deres makt for å begrense de sivile tapene på Gaza. Han viser blant annet til flygebladene som beordret innbyggerne til å forflytte seg sørover.

- Vi vet at Hamas holder sivile ved fronten fordi de ønsker å beskytte seg selv med menneskelige skjold bestående av sine egne folk, og dette er virkelig, virkelig trist. Jeg vet at vi gjør alt i vår makt for å forhindre å skade sivile, men det er umulig.

- Men fortsatt hoper dødstallene seg opp - kvinner, barn og menn. Dere får reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. Synes dere det er urettferdig?

- Hver gang det er noen som dør, er det urettferdig - det er en tragedie, verden er nå imot Israel. Jeg må fortelle deg: Jeg har ikke sett videoene fra Hamas' angrep. Jeg så én og ble kvalm, men hver dag dukker det opp nye, sier Angelica opprørt og gjengir innholdet i det hun har sett og hørt.

- Jeg tror vi må fjerne de menneskene som gjør slikt, fra jordas overflate. Hva kan vi gjøre? De er i tunnelene sine.

- Under sykehusene, under skolene, under sivile, skyter Yehuda inn - og refererer til IDFs stadige påstander om dette på pressekonferansene under krigen. Påstandene blir avvist av Hamas.

- Ikke noe valg

- Mange frykter at Hizbollah vil åpne en ny andre front her oppe. Hva tror du kommer til å skje da?

- Jeg håper ikke det kommer til å skje, men hvis det skjer, vet jeg at Israel og IDF vil å få dem til å slutte. Det vil selvfølgelig være veldig, veldig trist, derfor håper jeg det ikke kommer til å skje - men vi vet ikke, det kommer an på dem, svarer Yehuda og fortsetter:

- Skrekkscenario for Israel

- Hver dag skytes det. De prøver å krysse grensen og treffe små mål - ikke store, men små - og IDF stopper dem. Hvis de slutter med det, er det i orden, og det vil være enden på visa. Men hvis de starter en storkrig, vil det utvikle seg til å bli noe tilsvarende som det vi ser på Gaza. Vi har ikke noe annet valg. Det er veldig, veldig trist.

Angelica understreker igjen at det er Hamas og Hizbollah, ikke palestinerne, som er problemet.

- De er terrorister! Og det er ikke bare oss de ikke liker. De bryr seg ikke om sine egne. Det som skjer nå på Gaza, er en stor lidelse også for oss, for vi ønsker ikke denne krigen, sier hun og fortsetter:

- Jeg pratet med barna mine i går, og en etter en sa de: «Mamma, når et barn på den ene eller andre siden av konflikten dør, gråter jeg.» Jeg har fem barnebarn, og hele tida tenker vi: Hvorfor kan de ikke være sammen med dem [palestinere og libanesere], hvorfor blir de opplært til å hate? For oss er dette en stor smerte.