Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Vil gå på vannet

Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten vil minske helseforskjellene mellom fattig og rik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

INGEN KAN frata Dagfinn Høybråten omdømmet som en mann med politiske ambisjoner. Han har som kjent gjennomført en røykelov få trodde var mulig, som har gitt ansatte og gjester et nytt liv. De fleste velsigner nå loven og kan knapt huske hvordan tåka lå før. Det ble ikke engang en konkursbølge i restaurantbransjen. Og renseriene får helt sikkert kompensert for fravær av røykskadede tøyer med flere øl-, spy- og rødvinsflekker, nå som gjestene kan konsentrere seg om å drikke. Spøk til side. Med sin røykelov viste Høybråten et politisk mot som Gro Harlem Brundtland måtte til Genève for å vise. De sa det ikke lot seg gjøre, så han gjorde det.

KANSKJE HAR suksessen steget ham til hodet. Ikke nok med at han har tatt på seg et superdepartement som skal få ned antall sosialklienter, uføre og arbeidsledige på en gang. Nå skal vi bli friskere alle sammen, og få en jevnere helserisiko. Høybråtens stortingsmelding om folkehelsa fra 2003 har nå ført til at det er oppnevnt ei ekspertgruppe, under ledelse av professor i sosialmedisin Steinar Westin, som skal gi råd om hvordan vi skal få det til. Samtidig har Sosial- og helsedirektoratet laget en handlingsplan «mot sosiale ulikheter i helse». For så mye vet vi nå, stinne av forskning, at de rikeste er de sunneste og de lengst levende, og de fattigste er de sykeste som dør så altfor tidlig. I sum lyder rapportene: Si meg din inntekt og utdanning og hvor du bor og jeg skal si deg når du dør - og av hva. Sammenhengen er så entydig at man har forlatt teorien om at det er noe spesielt med de rike og velutdannede som gjør at de lever så lenge, eller at det er noe spesielt fordervelig med de fattige som gjør at de så fort blir syke og lever så kort. Grundige norske og internasjonale studier viser at det er en helt lineær sammenheng mellom sosiale forskjeller og helseforskjeller. De rikeste er sunnere enn de nest rikeste, og de nest rikeste lever lenger enn gjennomsnittet av middelklassen, som har klart bedre forutsetninger enn folk i Oslo Øst, som på sin side har bedre livsutsikter enn gutta på gølvet og fiskere i Finnmark. Denne lineære sammenhengen omtales med et matematisk uttrykk, «gradient». Og Høybråtens utfordring, formulert som tittelen på den nyutgitte handlingsplanen, har derfor den tabloide og lett forståelige tittelen «gradientutfordringen». Jeg anbefaler at vi lærer oss begrepet og ser det for oss som grafisk uttrykk for helse- og livsutsikter for samfunnets ulike lag.

HØYBRÅTENS «gradientutfordring» er å gjøre noe med dette. Det er i og for seg en helt grei målsetting. Alle politikere med respekt for seg selv ville ha satt seg det samme målet, når de først hadde påvist disse sammenhengene. Men forskningen viser også at helseforskjellene bare øker når de materielle forskjellene øker i samfunnet. Det har de gjort jevnt og trutt siden Bondevik 1-regjeringen, som påviste økende forskjeller, og i åra med Bondevik 2-regjering. Det er en kjedelig bivirkning av større konkurranse på alle ledd og markedsøkonomi på bekostning av en mer politisk styrt fordelingspolitikk, som var mulig før verden ble global. Derfor innebærer Høybråtens «gradientutfordring» at han må oppheve tyngdekraften. Han må faktisk klare å gå på vannet. Det synes jeg er en storveis politisk ambisjon. Politikk er å ville. Og Høybråtens ubøyelige vilje bør føre til at han bidrar til grep i den økonomiske politikken, som gjør at sosial utjevning ikke bare blir en ambisjon, men en realitet.

HØYBRÅTEN kan for eksempel si til Per-Kristian Foss at «de helsemessige og sosiale kostnadene ved skattelettelsene er større enn gevinstene». Eller han kan si til Kjell Magne Bondevik: «Kanskje vi bør bytte side i politikken, siden det er vanskelig å kjempe for skattelettelser og utjevning samtidig.» Eller han kan si at «hvis vi alle blir flinkere til å legge oss tidlig, spise sunn mat, forbli gift, røyke og drikke mindre, så kan vi alle bli friskere og få et lengre liv». Jeg tipper han sier det siste. Og kanskje er det mulig. Kanskje klarer Høybråten å gå på vannet. Ingen ting ville vært bedre. Men jeg er ikke like sterk i troen som han.