Vil gjernreise muren

Ti år etter at jublende tyskere rev skammens mur, ønsker hver femte vesttysker å sette den opp igjen. Hva gikk galt i skyggen av det nye Berlin?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JULIA, TOM OG AXTHELM måler opp Muren med tommestokk. Den er en rekonstruksjon, et minnesmerke over den tidligere sektorgrensa som delte både Berlin og Europa. De var spedbarn da den forhatte Muren falt seint om kvelden 9. november 1989.

- Mennesker er mennesker. Jeg skjønner ikke at grenser kunne dele mennesker, sier Julia Klöse (10) veslevoksent der hun måler høyden til tre meter og tretti centimeter.

Hun har hørt de voksne fortelle om novembernatta da jublende, dansende, drikkende og syngende øst- og vestberlinere rev ned Muren med egne hender akkurat på dette stedet. Jeg var der som journalist.

I 28 år hadde naboer og slektninger vært atskilt av betong, piggtråd og selvskuddanlegg. Inntil denne natta.

Julia, Axthelm Hoffmann, Tom Zillman og klassekameratene fra skolen med det danskklingende navnet Odense Grundschule i Berlin-bydelen Prenslauer Berg, har jobbet med Berlinmuren som spesialtema i historietimene de siste ukene.

- Foreldrene våre snakker masse om DDR. Det er glade over at Muren er borte, men det er visst noe de savner også, sier Tom.

For klassekameratene, som stammer både fra øst og vest i Berlin, er Berlinmuren noe fjernt og uvirkelig. Men er det slik for voksne tyskere? Eller går det fortsatt en mur gjennom byen og landet?

- FØRST NÅR DERE BLIR VOKSNE, blir Muren virkelig borte i hodene våre. Så lenge vil skyggene fra fortida hvile over oss, sier Günter Bohnsack (60) til ungene.

De gjør store øyne da de skjønner hvem mannen som er sammen med Dagbladet, egentlig er. Aldri før har de møtt en riktig spion. Günter var oberstløytnant i Stasi - det allestedsnærværende hemmelige politiet i den tyske arbeider- og bondestaten DDR.

- Hadde jeg ikke vært så dum at jeg som ung mann lot meg verve, hadde jeg kanskje vært det jeg egentlig var utdannet til, nemlig journalist, og ikke blitt stemplet som drittsekk og djevelens utsending, sier han.

Han ville så gjerne vært ung igjen, der han filosoferer over hvordan verden og Berlin kunne vært. Vi har forflyttet oss til den trendy kafeen Eckstein i Pappelallee, et møtested for unge og vellykkede. Mange av dem er egentlig vestberlinere.

Miljøet i kafeen er ett av mange bevis på at Berlin har flyttet østover de siste årene. Potsdamer Platz, en gang Europas travleste plass, lå i årtier som et ingenmannsland. Bare østtyske grensesoldater og horder av kaniner beveget seg i denne dødssonen. Her strutter nå Berlins nye skyline, bygd av Daimler og japanske Sony.

Flere av regjeringsmedlemmene har sine kontorer, foreløpige eller permanente, i øst. Forbundskansler Gerhard Schröder har inntil det nye kanslerpalasset blir ferdig, flyttet inn i bygningen der Erich Honecker i sin tid regjerte - med DDR-symbolene hammer og passer for evig tid risset inn i glassmosaikken.

MEN 40 PROSENT AV Schröders landsmenn i vest har ennå ikke satt sin fot i det tidligere DDR. Vesttyskere fra Köln og Stuttgart er mer fortrolige med avenyene i New York og Paris, enn med gatene i Rostock og Dresden. De vet knapt hvor Eissenhüttenstadt ligger. Hver femte vesttysker mener at Muren burde gjenreises, forteller meningsmålere.

- Ikke har de smak. De vil ikke arbeide, men bare ha, ha, ha.

Ikke vil de lære noe nytt. Østtyskerne er kravstore, utakknemlige latsabber. Jeg reiser ugjerne til Øst-Berlin, sier Diana Ilic (30) til Dagbladet. Hun er født i det da kommunistiske Slovenia, men har bodd hele sitt voksne liv i Vest-Berlin. Der driver hun den eksklusive, lille butikken Diana La Donna i motegata Bleibtreustrasse, som er en tverrgate til berømte Kurfürstendamm.

- La oss få Muren opp igjen. Det hadde vært mye bedre, sier Dianas kunde og venninne Urania Möller (45). Hun er eiendomsmekler i strøket og har også en høyst materiell forklaring på hvorfor hun trivdes bedre i et delt Berlin.

- De store forretningene har flyttet østover til de nye forretningssentrene nær Friedrichstrasse. Vest-Berlin forslummes. Turistene er blitt borte. Husleier og priser på fast eiendom har falt. Jeg håper det verste er over.

Konflikten øst - vest ble spesielt skarp etter at leietakerne, blant dem det berømte kasinoet, flyttet ut av Europasentret. Fra 1960-årene var dette byggverket - med kinoer, puber, butikker, kunstisbane og Mercedes-stjerne på toppen - selve symbolet på den frie Vestens overlegenhet i forhold til de grå, fattigslige kasernene på den andre siden av Muren.

- Vi sier fortsatt «vi her» («hüben») og «de over der» («drüben»), forteller Gisela Hörner (46), trebarnsmor fra Pankow i Øst-Berlin.

- I begynnelsen var det spennende å reise til Vest-Berlin. Butikkvinduene med sine utstillinger, restaurantene, kinoene. Trangen til å oppleve litt eventyr og luksus hadde vi bygd opp i årevis. De siste årene er besøkene blitt sjeldnere og sjeldnere, legger hun til.

- I Vest-Berlin rår materialismen. Alt skal være trygt, solid og småborgerlig. Her er det mer liv, idealisme. Det eksisterer fortsatt store forskjeller i holdninger og mentalitet, samstemmer venninnene og kollegene Jana Schiedlavsky (24) og Enghin Hebling (28).

Jana bor i vest, Enghin i øst. Øst er best, mener de. Kvinnene serverer på baren Onyx i Oranienburger Strasse, et av utestedene i gata som er den store magneten i øst. Her ligger byens store jødiske synagoge, kunstnerhuset Tacheles, utallige kafeer der flere bærer jødiske navn. Ekte som falske. Hovedsaken er at navnene selger. Her står utover kvelden prostituerte oppmarsjert, alltid to og to, uniformert i høye lakkstøvler og ditto, utringede overdeler pluss stramtsittende pantys.

Rundt i sidegatene ligger klubbene, som WMF og Sage Club, der ikke bare de helt unge holder det gående fra fredag ettermiddag til søndag kveld.

I DETTE STRØKET TREKKES parallellene til 20-årenes dekadente Berlin, på godt og ondt, i skaperkraft og selvødeleggelse. - Jeg har aldri opplevd en annen by enn Berlin som gir meg det samme kicket som jeg får i New York, sier en amerikaner. Her strømmer russerne til igjen. Hele gater er allerede under russisk kontroll. I Berlin bor det et par hundre tusen tyrkere, som preger flere bydeler. Berlin er en smeltedigel, der øst ennå ikke har møtt vest.

Årets vinner av de tyske bokhandlernes fredspris, den tysk-amerikanske historikeren Fritz Stern, advarer mot at tyskere i øst og vest snarere blir mer og mer fremmede for hverandre.

Det handler trolig mest om alder.

- Jo, vi vet at Gerhard Schröder holder til her, sier 14-åringene Carlos Schmidt og Peer Sibeck. Hver dag kommer de til plassen foran kanslerkontoret for å trene seg som sykkelakrobater. «Staatsratgebäude» het dette byggverket i DDR-tida. For de to kameratene, som har levd hele sitt liv i øst, er Berlin en by. Carlos legger til:

- Sier du at Erich Honecker også holdt til her? Det ante jeg ikke. Dette surret om gamle dager, om DDR og Muren, det overlater vi til foreldrene våre.